FANTASI OM ØST-EUROPA::  Ralph Fiennes spiller consiergen Gustave og Tilda Swinton en av hans amorøse gjester i "Grand Budapest Hotel", som ble vist under Filmfestivalen i Berlin før helgen. Foto: 20th Century Fox
FANTASI OM ØST-EUROPA:: Ralph Fiennes spiller consiergen Gustave og Tilda Swinton en av hans amorøse gjester i "Grand Budapest Hotel", som ble vist under Filmfestivalen i Berlin før helgen. Foto: 20th Century FoxVis mer

I en annen sfære

Under Filmfestivalen i Berlin handler det om de litt livsfjerne skjønnhetsdyrkerne blant oss.

Kommentar

BERLIN (Dagbladet): For noen er det mer strevsomt enn andre å leve i en verden som både er banal og heslig. To av filmene på programmet under filmfestilvalen i Berlin beskriver to slike skjønnånder, den ene hentet fra virkeligheten, den andre svært så oppdiktet. 

Wes Anderson er mannen bak filmer som «The Royal Tenenbaums» og «Moonrise Kingdom», stiliserte og utstuderte filmer som alltid finner noe skjørt i det strunke, en godt skjult hjelpeløshet i pokeransiktene.

I sin nyeste film, den vakre og litt virrende «The Grand Budapest Hotel», som åpnet Filmfestivalen i Berlin før helgen, tar Anderson turen til en fantasi om Øst-Europa. Åstedet er et luksushotell med fløyelsgardiner i tunge fager og søte kaker. I filmens sentrum står Monsieur Gustave (Ralph Fiennes), conciergen som lever for å oppfylle sine gjesters minste behov, også de kroppslige. Men det blir vanskelig å holde på høfligheten og omsorgen når første verdenskrig bryter ut.

Andersons karikaturer er absurde og ømme. «Grand Budapest Hotel» er også en slags hyllest til en forgangen verden, kanskje ikke alltid så smakfull, men likevel forfinet eller fast bestemt på å være det. Den handler om det som brister når en litt mer brutal virkelighet banker på døren og litt hardere valg må tas.

Monsieur Gustave tror parodisk lenge på at alle skal kunne ha en samtale som dannede, voksne mennesker og ordne opp i alt som er galt. Den tyske offiseren (Edward Norton) er blant de som blir berørt av Gustave, og som anstrenger seg for å utsette å pågripe ham.

Det er en ikke helt ulik livsfjernhet som preger tittelpersonen i «Yves Saint Laurent», den biografiske spillefilmen om moteskaperen som revolusjonerte moten og blant annet introduserte smokingen for kvinner. Filmens Yves Saint Laurent (Pierre Niney) fornemmer hva som er moderne, han kan se på et brøkdels sekund hva som er chic og ikke.

Men han er udugelig i alle livets praktiske gjøremål og mer avhengig enn han egentlig skjønner av kjæresten Pierre Bergé (Guillaume Gallienne). Bergé får aldri takken eller anerkjennelsen han føler han fortjener. Samtidig er de sidene ved Saint Laurent som driver hans nærmeste til vanvidd, også de som gjør at de trenger ham og er glad i ham: Følsomheten, kompromissløsheten, det at han bare er født inn i en slags sfære der spørsmålet om hvilken knappeplassering som er den mest elegante, er den som betyr noe.

Slik handler både «Grand Budapest Hotel» og «Yves Saint Laurent» på hver sin måte om dynamikken mellom de menneskene som lever litt i sin egen verden, og de menneskene som passer på dem fra dag til dag, en oppgave som krever både iherdighet og årvåkenhet. Og som de holder ut fordi den livsstil de to smått livsfjerne protagonistene representerer, den verden de ser når de ser rundt seg, er så god å være i.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook