I en gangsters hverdag

Hver uke følger vi familiefaren Tony Soprano på nye eventyr i NRK2. Neste uke starter TV2 serien «Den siste gudfar». På video er satirene «Analyze This» og «Mafia» blant de mest etterspurte. Vi liker historier om organisert kriminalitet. Hvorfor?

Den amerikanske gangsterfilmen har gått en lang runde fra de første, blodige historiene på 1930-tallet til dagens TV-serier. Villskapen strålte som et psykotisk fyrverkeri av gangsterne som i hine hårde dager ble framstilt av spesialister som James Cagney, Edvard G. Robinson og Paul Muni. Den semidokumentare «Scarface» (1932) ble til og med utstyrt med en fortekst som lød slik:

«Hver eneste episode i denne filmen er bygd på en virkelig hendelse, og hensikten med filmen er å stille følgende krav til myndighetene: Hva vil dere gjøre med dette? Myndighetene er dine myndigheter: Hva vil DU gjøre med dette?»

Fortjente å dø

Teksten gjenspeiler en verden der aktørene på lerretet, gangsterne som bygde opp den organiserte forbrytelsen i USA, var skurker. De fortjente å dø i stormende blodbad på slutten av historien. Eller de ble sprengt til det hinsidige i voldsomme eksplosjoner som James Cagney på slutten av eposet «White Heat», etter å ha brølt ut sin triumf: «I'm On Top of the World!»

Gangsterfilmen har gjenspeilt mange typer konflikter. I arven etter westerndramaet har den handlet om den ene mot de mange. Den har fortalt om kreative individers vekst og fall. Om helter og skurker. Den har handlet om hevn og angst, maktkamp og sex, ondskap og vold, grådighet og død. Den har handlet om grensene for frihet og demokrati. Det spennende med serien «Sopranos» er at den først og fremst handler om hverdagen - en hverdag som er gjenkjennelig for de fleste av oss.

Borgerlig verden

Denne tematiske varianten startet strengt tatt med gangsterfilmen over alle gangsterfilmer, «Gudfaren». Marlon Brando, Robert De Niro, Al Pacino, James Caan, John Cazale, Robert Duvall og mange flere framstilte sine skikkelser som mangefasetterte. De levde i to verdener: én borgerlig tilværelse som er lik den som vanlige, lovlydige amerikanere lever i og én profesjonell verden der de driver et firma som er organisert som en hvilken som helst annen stor bedrift. Bortsett fra at alle gjeldende lover og regler for forretningsdrift er satt til side og man tar seg til rette, fikser og ordner, truer, stjeler, lyver, torturerer og dreper.

Til psykolog

Det som gjør «Sopranos» så fascinerende, er at disse «gammeldagse» metodene kan fikse alt - unntatt de grunnleggende konfliktene i livet: Hva gjør jeg med mor når hun blir for senil til å bo hjemme? Hva svarer jeg skolepsykologen når han hevder at min sønn er hyperaktiv? Hva mener datteren min med at kvinnene som opptrer på stambaren min er undertrykte og diskriminerte? Hvordan skal du takle en fotballtrener som forgriper seg på småjentene på laget?

Dessuten: Hva skal jeg gjøre med disse fysiske anfallene som stadig rammer meg? Og hvordan skal jeg hindre at omgivelsene får vite at jeg går til psykolog for å finne svaret? Eller enda vanskeligere: Hva gjør jeg når jeg blir forelsket i psykologen?

«Sopranos» spør ikke hva seerne vil gjøre for å få myndighetene til å gå til felts mot organisert kriminalitet. Serien spør snarere hva du vil gjøre for å takle hverdagen. Overfor den stiller du og Tony Soprano på lik linje. Dere er like hjelpeløse eller handlekraftige, alt ettersom. Slik sett blir «Sopranos» serien du ikke kan si nei til - og det skjer av helt fri vilje.

FAMILIEN: Bossen Tony Soprano (James Gandolfini) i midten og håndtlanger Silvio Dante (Steven Van Zandt) i tv-serien «Sopranos».