I en klasse for seg

Spranget fra romantikkens Brahms like før jul og til den klassiske Haydn som på utgivelsesdagen i dag markerer Leif Ove Andsnes' siste nedslag på platefronten, kan synes langt.

Men samtidig bidrar det til å trekke opp portrettet av en fortolker som makter spennet over store motsetninger, ikke bare i forhold til repertoar, men også i tilnærmingen til egenarten i musikken han tar fatt i.

Gjennom Andsnes' siste plateutgivelser møter vi en pianist som veksler sine innfallsvinkler så konsekvent som bare få pianister makter på en troverdig måte.

For Haydns vedkommende, der det i denne omgang dreier seg om fem av hans seinere klaversonater, blir resultatet en frisetting av alt det virtuose og overskuddspregete som mange har ment er mangelvare i disse verkene.

Anslaget er lett og samtidig glitrende klart, ornamenteringen er virtuos og variasjonene i tonefall uendelig mange. Skulle man ta hardt i, så minner det om å høre Ivo Pogorelich spille Scarlatti.

Det kommer ikke helt overraskende på dem som har hatt anledning til å høre Andsnes spille Haydn på konsert. Men det overrumpler likevel, som en betimelig påminnelse om at Andsnes er i ferd med å folde ut sin egenart i full bredde.