I en klasse for seg

Jaga Jazzist har for lengst lagt naziparanoia og partysoul bak seg. Nå venter verden på deres nye plate «The Stix».

<>«The Stix»Les anmeldelsen av - DET SISTE ÅRET har vært helt sykt, sier Martin Horntveth.

Han er 24 år og trommis i Jaga Jazzist. I bakhodet flimrer bildet av 8000 måpende Roskilde-publikummere, det overfylte lille klubblokalet Spitz i London i april og de sinnsyke skriveriene før og etter.

Sammen med sin saksofon- og gitarspillende lillebror Lars (21) og trombonisten Lars Wabø (25) prøver Martin å rekapitulere den unike historien om Norges kanskje mest ukonvensjonelle musikalske eksportartikkel. Den er blitt fortalt mer eller mindre forenklet tidligere. Kameratgjeng fra Tønsberg. Korpsbakgrunn. Mye brukt som studiomusikere for norske band. Ogsåvidere.

Men hvordan en kameratgjeng fra Tønsberg med korpsbakgrunn plutselig blir hyllet i The Face, Sleazenation, Esquire, NME, Mojo og seriøse engelske aviser som The Observer og The Guardian, er det ikke mange som blir kloke på. Til og med Se og Hør har begynt å bry seg. Gitarist Harald Frøland (25) har opplevd å være paparazzimål under Norwegian Wood-festivalen. Riktignok heter kjæresten hans Lise Karlsnes, men likevel.

- Helt sykt, sier Martin Horntveth.

- Hvor skal dette ende?

DET VET VI IKKE ENNÅ. Men historien om Jaga Jazzist begynte i hvert fall en fredagskveld i et hvitt trehus, det gamle biblioteket, i hjembyen Tønsberg. 21. oktober 1994. Kanskje var det så mange som 70 mennesker der.

- Vi husker det godt, for debutkonserten var nøyaktig en uke før vår aller dårligste konsert noensinne. Den var i Sandefjord, forklarer Lars Wabø.

- Andreas Mjøs skrev en låt etterpå som het «Aldri mer 28. oktober». Sandefjord er den eneste byen hvor vi ikke spiller.

Sommeren 1996 var de fleste i bandet ferdig på gymnaset. De spilte inn et «greatest hits»-album som het «Jævla Jazzist Grete Stitz».

- Vi hadde tenkt til å slutte da. Noen skulle studere på folkehøyskole, Line skulle til Stockholm. Plata var mest for at vi skulle huske hva vi hadde holdt på med, forklarer Lars Horntveth, Jagas yngstemann.

Men slik gikk det ikke. Jonas Bendiksen sluttet riktignok i bandet, og Ivar Chr. Johansen skiftet ut trompet med keyboards. Men bandet ga ikke opp likevel, og i 1998 var Jaga klar med enda en utgivelse - «Magazine EP», spilt inn til og fra i løpet av to år.

NÅR HISTORIEN OM moderne norsk musikk en gang i framtida skal skrives, vil datoen 28. februar 1998 være uungåelig. Ikke fordi fordi Lars A. Fredriksen vant den norske Melodi Grand Prix-finalen i NRKs Store Studio på Marienlyst med låta «All I Ever Wanted Was You» akkurat denne lørdagskvelden. Det var mest fordi det samtidig, på den andre siden av hovedstaden, sto folk i kø i vinterkulda og ventet på at «Jazzklubben Blå» skulle åpne sine dører for første gang. På scenen: Jaga Jazzist.

Siden har Blå utviklet seg til å bli et kreativt fristed for cutting edge norsk musikk av alle slag, og en sentral faktor i det som gjerne beskrives som «den norske bølgen». Jaga har vært midt oppi det fra dag én.

- Blå har betydd så utrolig mye. Jeg husker at vi hadde lydsjekk på åpningskvelden. Vi tenkte at det ikke skulle komme så mye folk. Det var kø opp hele bakken utenfor. Jeg holdt på å besvime, erindrer Lars Wabø.

- Men i begynnelsen var vi litt på sida av det andre som skjedde der. Vi var aldri med på slike «DJ møter jazzmusikere»-opplegg. Vi jobbet mer som et rockeband, mener Lars Horntveth.

UTOVER I 1998 prøvde Jaga seg en periode med soulrettet musikk. Ivar og Martin pleide til og med å rappe på scenen.

- Det var nordisk jazz blanda med hiphop, liksom. Men det var aldri meningen å være et partyband, selv om vi var mer humoristisk i begynnelsen, sier Martin.

Lillebror Lars omtaler perioden som «det derre soulkjøret».

- Fram til «A Livingroom Hush» var det mye hummer og kanari. Vi sleit med å dokumentere hva vi egentlig var på den tida. Vi fikk aldri jobbet oss ferdig med låtene. Det hindret oss i å utvikle oss musikalsk, mener Lars Wabø.

- Vi høres mer famlende ut enn vi faktisk var.

- Det er et skille før vi gikk i studio for å spille inn «Hush». Vi kastet alle låtene, skrev seks-sju nye på to måneder, og så dro vi på turné.

Siden har Jaga Jazzist vært den norske bølgens kanskje mest ekstremt orienterte surfere.

«Norwegian outfit help bury the ghost of dud Eurovision bands past», konkluderte Q - Storbritannias største musikkmagasin - om Jagas debutalbum «A Livingroom Hush» fire år etter Blå-åpningen. Ikke nødvendigvis med Lars A. Fredriksen i bakhodet. Mer trolig Tønsberg-kollega Jahn Teigen.

MENS «HUSH»-PLATA det siste året har gått sin seiersgang gjennom anmelderseksjonene i de hippeste musikk- og livstilsmagasinene i Narvesen-hylla, og solgt over 10000 plater på hjemmebane, er det med oppfølgeren «The Stix» at Jaga Jazzist skal erobre verden for fullt.

- Kings of Convenience og Röyksopp banet vei for norsk musikk i utlandet. Det kan ingen ta fra dem. Og det er flaks for oss, mener gutta.

Men penger er det lite med foreløpig. Timannsband er dyre i drift.

- Vi er de fattigste gutta i gata. Jaga går kanskje akkurat i null. Som regnskapsføreren vår sa: Vi skulle vært konk for to år siden, sier Martin.

SOM FOR MANGE ANDRE små og mellomstore bedrifter, er krav til inntjening og kostnadsreduksjon prekært. Lønnsforhandlinger er et fremmedord. Den kommende turneen med Rikskonsertene til høsten blir den første hvor Jaga Jazzist-medlemmene får personlige honorarer. Det er nok til å gjøre Jaga-medlemmene våte i blikket.

Tidligere har de vært nødt til å ta deltidsjobber for å klare seg ved siden av lånekassefinansierte studier. Enten i baren på Blå, eller de har solgt sine musikalske tjenester i stor stil på det åpne, norske markedet. «Du er nå kommet til Jaga Hotline. For blåserrekke, tast 1. For fløyte, tast 2. For trommer, tast 3»...

- Hehe. Det er ikke slik. Vi er ikke noe vikarbyrå på Gule Sider, altså, sier lille-Lars.

- Vi er ikke sessionfolk, for vi gjør sjelden de folk ber oss om å gjøre.

- De som ringer er jo stort sett kjentsfolk. Det er vennetjenester, påpeker Martin.

GJESTESPILL på 40 utgivelser totalt, for band som Motorpsycho, Briskeby, BigBang, Euroboys, The Margarets, Ricochets, King Midas, Sternklang og Klovner i Kamp, sier litt om vennekretsen.

- Men vi har vært bevisst på å pushe Jaga-navnet underveis. Kall det gjerne merkevarebygging. De første skivene vi var med på, var av band som vi delte øvingslokale med. King Midas og Beatroute. «Du er ikke hypp på blås, vel?». Jeg tror det har med at vi hører på og liker den samme musikken som dem vi hjelper. Vi snakker samme språk, tror Martin.

TIL SLUTT:

- Jaga Jazzist. Er det et ordspill på Raga Rockers, eller?

- Nei, dessverre. Nå angrer vi på at det ikke var det, sier Lars Wabø.

- Navnet var klart på den første øvinga. Ivar ble kalt jazzist eller noe sånt. Det var et hot nazimiljø i Tønsberg rundt 1994. Det er mulig bandnavnet kommer derfra.

ROLIG NÅ: - Vi er et stort lokomotiv. Vi kan nok virke veldig overveldende på andre. Som en skoleklasse på tur, sier Jaga Jazzist om seg selv. Her i fri utfoldelse på Tøyen skole. På bakerste benk fra venstre: Lars Horntveth, Morten Qvenlid, Mathias Eick og Harald Frøland (stående). På andre benk: Line Horntveth, Even Ormestad og Andreas Mjøs. Foran en papirflykastende Lars Wabø, Jørgen Munkeby og regnskapssjef Martin Horntveth.