Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

I en times tid på Øya var M83 det perfekte festivalbandet

Euforisk stemning og helt sikkert manges Øya-høydepunkt.

KONSERT: Sirkus-teltet på Øyafestivalen byr ofte på noen av de beste, mest intense konsertøyeblikkene. Det er festival i perfeksjonert arenaformat: Lyden er gjerne på et nivå som ellers er uhørt i festivalsammenheng, og lysshow kommer alltid bedre til sin rett enn utendørs i fagre norske sommerkvelder.

M83 med grunnlegger Anthony Gonzales i front og senter byr på eufori, glede, fest og dans, men gjør det som et ordentlig band, frenetisk og ustanselig med sine popkleptomane fingre oppi de fleste sjangerverktøykasser.

Alle triks i boka

På plate begynte M83 karrieren som et slags shoegazeband, en indiefetter av Air, men mye har skjedd med både musikalsk og visuell tilnærming siden den gang. Nå er det scenevifter og bredbent gitaronani stående på toppen av monitorhøyttalerne, her er typisk elektronika-headbanging foran synthstabler og utagerende perkusjonsbruk, her er lysbruk og publikumsfrierier som slekter like mye på rave som på pensumet fra den store stadionrockhåndboken, her er progrockens pompøsitet side om side med tunge gitarstukturer fra buldrende, drømmende og svevende indiepop.

Live-published photos and videos via Shootitlive

Dybde og hits

Dette er sofistikert, detaljrik studiopop som man skulle tenkt kunne være vanskelig å overføre til scenen. Men det går bra (forhåndsinnspilte spor eller ikke), en slags tidstypisk 2000-tallspop i krysningspunktet mellom musikologisk platesamlertilnærming og skamløst, kynisk hitmakeri.

Men det er nettopp dette som gir denne musikken en helt annen dybde enn den lette tropiske housen (hei, Kygo) som et yngre publikum drar til Findings-festivalen på Bislett for å få oppleve neste helg.

Og M83 har hits, de er rett og slett et veldig populært band, og det er jevne drypp av gigantiske anthems hele veien. Det uimotståelige housepianoriffet i åpningssporet «Do It, Try It» fra det seneste albumet «Junk» eller den like uimotståelige synthfiguren som innleder deres absolutt største hit «Midnight City» skaper vekkelsesmøtestemning.

Det perfekte festivalband

Den stemningen holder seg stort sett hele veien. Såpass oppstemt er det at det nesten hadde blitt feil om Susanne Sundfør, bortimot fast M83-chanteuse, skulle kommet inn på slutten og sunget en svulmende, dunkel ballade (selv om det selvsagt også hadde vært helt riktig.).

M83 avslutter med å ta tempoet ned og skape en sonisk solnedgang for et entusiastisk publikum som trolig kommer til å sette denne konserten svært høyt opp på sin liste over høydepunkter på årets festival. I en times tid onsdag kveld var Anthony Gonzales og hans M83 det perfekte festivalbandet.