I et bedre lys

Skjønnsang og pene bilder bærer Hålogaland Teaters «Les Misérables». Og lyset. Fabrice Kebours lys er det som gir bildene kraft.

OG DET BLE LYS: Fabrice Kebours lyssetting setter Hålogaland Teaters «Les Misérables» i bedre lys. Foto: Ola Røe, Hålogaland Teater
OG DET BLE LYS: Fabrice Kebours lyssetting setter Hålogaland Teaters «Les Misérables» i bedre lys. Foto: Ola Røe, Hålogaland TeaterVis mer

MUSIKAL: Hålogaland Teaters «Les Misérables» er den femte profesjonelle norske oppsetningen av musikalen på seks år; etter Trøndelag, Lillestrøm, Bergen og Oslo.

«Les Misérables» er også Hålogaland Teaters største sceniske satsning noen sinne.

Aldri før har så mange mennesker vært involvert i en produksjon på teatret.

Aldri før har HT brukt så mye penger på en forestilling.

Det store spørsmålet er: Er det verd det?


Moralsk saga Historien burde være kjent: Jean Valjean (Jardar Johansen) er straffangen som resten av sitt liv prøver å gjøre bot for sine synder.

Han tar seg av et foreldreløst barn. Han redder liv. Han gjør gode gjerninger.

Men han forfølges; ikke bare av tanken på sine forbrytelser, men også av den hevngjerrige politiinspektøren Javert (Hans Marius Hoff Mittet).

I korte episoder, spredd over flere tiår, fortelles historier om fattigdom og nød, sykdom og elendighet, forsøkt formildet av den reformerte kriminelles barmhjertighet og oppofrelse.

Når Hålogaland Teater nå setter opp musikalen, kan det virke som om ensemblet er valgt mer for sine sangferdigheter enn for sine skuespillerevner.

Det er et klokt valg: Det moralistiske melodramaet byr ikke på karakterdybde, men har til gjengjeld storslagen musikk, som her kommer til rette gjennom en lang, lang serie flotte sangprestasjoner.

Bli lys Selve karakterskildringen er underordnet. Matthias Davids har ikke utnyttet de muligheter han har til å gjøre skikkelsene komplekse eller flerdimensjonale.

Men noen i ensemblet - Hans Marius Hoff Mittet, Tonje Bakken og Haldor Lægreid - klarer å signalisere at det bor mer i deres skikkelser enn det de lar oss se.

Mittet viser at han har vokst både som sanger og skuespiller, og evner å gjøre publikum nysgjerrig på hva som «egentlig» driver Javert.

Bakken gir nyanser til Eponines valg, og Lægreid, som den karismatiske opprørslederen Enjolras, får undertegnede til å tenke at ham burde vi få se i større roller langt oftere.

STERK SANG: Jardar Johansen synger Jean Valjean med overbevisning. Her med Kristian Larsen som Marius. Foto: Ola Røe, Hålogaland Teater
STERK SANG: Jardar Johansen synger Jean Valjean med overbevisning. Her med Kristian Larsen som Marius. Foto: Ola Røe, Hålogaland Teater Vis mer

Den som ellers i aller størst grad fortjener å nevnes, i et solid ensemble der ingen har grunn til å skamme seg over sin innsats, er lysdesigner Fabrice Kebour.

Kebour leder blikket gjennom Melissa Kings stiliserte koreografi og Mathias Fischer-Dieskaus dyster-monomentale scenografi, og viser oss at selv i det mørkeste mørke kan der ligge et håp om frelse.

Det finnes øyeblikk i forestillingen, ikke så rent få av dem, der undertegnede tar seg i å tenke at det er lyssettingen som bokstavelig talt kaster best lys over Jean Valjeans vanskelige liv.

Den har mer bevisste kontraster enn det regissør Matthias Davids makter å formidle i sin administrasjon av selve historien.

Verd det Så, er det verd det? Det vil komme an på hvem du spør.

For den som så Den Nationale Scenes langt mer inntrengende versjon i 2008, er svaret nei.

Mer sannsynlig er et ja fra dem som i stedet så Oslo Nye Teaters versjon i 2009, Lillestrøm Kultursenters i 2007 eller Trøndelag Teaters i 2006.

Og for den som har drømt om en tur til Londons West End og ikke riktig helt har prioritert det høyt nok, eller som av andre grunner ikke har sett noen av de nevnte, øvrige oppsetningene?

HT-utgaven er slett ingen dårlig erstatning. Bildene er like vakre, sangen holder mål.

Vil du heller ha en teateropplevelse der dramaet teller mer, kan du velge noe annet.