NED I GØRRA: Professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, Thomas Hylland Eriksen, har analysert fenomenet søppel i sin siste bok. Han advarer mot dommedagspessimisme og handlingslammelse. Foto: John T. Pedersen/Dagbladet
NED I GØRRA: Professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo, Thomas Hylland Eriksen, har analysert fenomenet søppel i sin siste bok. Han advarer mot dommedagspessimisme og handlingslammelse. Foto: John T. Pedersen/DagbladetVis mer

- I et samfunn uten søppel ville alle ha perfekte tenner og leve til de var hundre

Det ville vært dritkjedelig, mener Thomas Hylland Eriksen.

Så, du har skrevet en bok om søppel, «Søppel - Avfall i en verden av bivirkninger», som lanseres denne uka. Hvorfor har du gjort det?

- Fordi jeg samler på bivirkninger av moderniteten. Tidligere har jeg skrevet om hastverk og identitet, velstand og lykke. Nå har jeg tatt for meg søppel. Det finnes en intens interesse for forbruk, men det er nesten ingen som skriver om søppel, selv om det er slik alt forbruk ender opp. Varen din begynner veien mot søppelstatus idet du tar den ut av pakken.

Mengden kasserte eiendeler fra den globale middelklassen øker voldsomt. Er søppelhåndtering et moralsk spørsmål?

- Det er et moralsk, politisk og eksistensielt spørsmål. Det handler om hvordan vi ser oss selv og jorda, om vi graver problemene våre ned i bakken, som vi alltid har gjort, eller om vi ser på avfallet som en forlengelse av vår egen kropp, og på oss selv som deler av et kretsløp med stor utstrekning i tid og rom. Da blir ikke søppel noe vi kan skyve vekk og fortrenge uten videre.

Så moralen i boka din er ...

- Jeg er livredd for moralistisk fundamentalisme. Det er lite produktivt. All menneskelig virksomhet produserer bivirkninger, søppel. Det er ikke om å gjøre å stanse dette. Apokalyptisk pessimisme, som har religiøse røtter, gir handlingslammelse, og får oss til å skamme oss over å tilhøre den moderne sivilisasjonen.

Hva vil du ha i stedet?

- Det bør påpekes at mye går bra, at naturen er robust og flink til å regenerere seg. Jeg tenker på et materiale som fleece, som er laget av plastposer, som et tegn på et sivilisasjonsfremskritt og betegnende for retningen vi bør gå i. Men når du sier det, har jeg lyst til å moralisere litt likevel.

Kom med det.

- Bruk-og-kast-mentaliteten innebærer at våre kasserte datamaskiner plukkes fra hverandre av kvinner og barn uten strålebeskyttelse i Kina. Der vet de hvordan de kan hente enkeltdelene inn i kretsløpet igjen. I vår tid er varer billige og tjenester dyre. Slik får vi råd til ting, men ikke til å bygge relasjoner. Det bør være omvendt.

«Søppel» er beslektet med en annen av bøkene dine, «Øyeblikkets tyranni» fra 2001. Begge beskriver en overflodssituasjon - den ene beskriver overskudd av informasjon, den andre av gjenstander. Samtidig ser vi hvordan masseproduksjon også gjør at det enkle og godt designede blir eksklusivt og attråverdig. Tilhører framtida de som kan filtrere og sortere?

- Ja, og gjenvinne. Overfloden er blitt en kilde for distinksjon for dem som kan distingvere. God smak er å velge bort. Men dette er ikke tilstrekkelig til å snu utviklingen. Når Morgenbladet har skrytekampanjer om hvor mye de øker, oppgis økningen i prosent og ikke tall, av opplagte grunner. Den gruppen som er så ovenpå at de kan gjøre slike valg, vokser, men gruppen som kan kjøpe billige varer fra Kina, vokser mer, ikke minst i Kina. Dessuten er det mange områder hvor disse reglene ikke gjelder, som ved elektroniske duppeditter, som ofte lages med innebygd slitasje og må skiftes ut hyppig.

Men hva elektronikk angår, går jo også utviklingen i retning færre fysiske gjenstander og dermed mindre søppel, all den tid musikk, filmer og bøker i stadig større grad kjøpes i filformat. Hva er konsekvensene av dét?

- Det vil føre til at varen får lavere bruksverdi. Det er stor forskjell på min barndoms opplevelse av å sykle til byen og kjøpe LP-er, og mine barns umiddelbare nedlasting av musikk fra nettet.

Man kan ha sterke følelsesbånd til gamle eiendeler. Hva gjør det med oss at ting løper fortere gjennom hendene på oss, at vi beholder eiendeler i kortere perioder enn før?

- Du sitter alltid bedre i en gammel stol enn i en ny. Tingene forteller historien om oss selv. Ved å kvitte oss med eiendelene våre for fort, mister vi opplevelsen av å leve i en sammenheng med begynnelse, midte og slutt.

Når det er så mange gode grunner til å henge fast ved gamle ting, hvorfor kjøper vi likevel stadig nye?

- Vår kultur tenderer mot det narsissistiske. Idéhistorikeren Christopher Lasch skrev om denne kommende emosjonelle infantiliseringen for tredve år siden. Vi må ha bekreftelse på at vi eksisterer hele tiden, gjennom andres konstante oppmerksomhet. Det skyldes en kulturell umodenhet at vi må forbruke mye og ofte.

Du etterlyser en bevissthetsendring og et nytt ansvar for det vi etterlater oss, for gjenbruk og gjenvinning. Men folk forventer jo stadig økt vekst og økt kjøpekraft. Dette går vel i motsatt retning av det du vil?

- Det ligger en strukturell motsetning der, som er spenningen i kapitalismen. På den ene siden har du den hedonistiske forbrukskulturen, på den andre siden de puritanske arbeidskulturen som dyrker oppofrelse. Det er en tilsvarende motsetning mellom ønsket om vekst og systemlojalitet, og bevissthet om at vi må tenke mer økologisk. Men selv tror jeg grønn kapitalisme er mulig. Det finnes mange myter som peker i pessimistisk retning, men som det ikke finnes grunnlag for. For eksempel er det ikke sant at det er færre trær i Mellom-Amerika enn tidligere. Det er mindre urskog, men flere nyttetrær, som riktignok har lavere status. Det ligger en kime til en form for fascisme i glorifiseringen av det ekte og opprinnelige. All renhetstrang er livsfarlig.

Du skriver om entropi, en type likevekt som alle systemer streber mot, en orden som kan defineres av at ting skilles, kategoriseres og settes på sin rette plass, litt som med rydding. Men så påpeker du også at den typen orden som finnes i tomme eller nesten tomme rom, fordi det rommer færre ting, neppe er ønskelig. Trenger vi rot?

- Både lukt og støy er undervurderte temaer. Støy i sine mange former er en type søppel. Vi leser bøker som er ment å støye og skape ubehag. Vi må ha motstand. I et samfunn uten søppel ville alle ha perfekte tenner og leve til de var hundre. Men det vil være et dritkjedelig liv.

Særlig avantgardekunsten ser ut til å være opptatt av å bringe søppel, kroppslig og annet, fram i rampelyset.

- Det er veldig interessant. Om det er få forskere som er opptatt av søppel, finnes det mange kunstnere som er det, helt siden Duchamp stilte ut et toalett. Det har å gjøre med kunsten som sivilisasjonskritikk, med kunstnernes opplevelse av at «intet menneskelig skal være oss fremmed», men er også en kommentar til museene som institusjon. Det finnes en tanke om at kunst skal være noe varig, tidløst. Da er det et opprør å hente fram forfallet, hente fram det skjulte, litt som man gjør i psykoanalysen.

Hva kjennetegner det som betegnes som «søppel», søplemat og trash tv, som strengt tatt ikke er det?

- Søppel er det unyttige, det som ikke har noen verdi. Kvaliteten på et objekt kan vurderes ut fra tiden det tar fra det er nytt, til det regnes som søppel. Slik blir søplemat den typen mat som bare er laget for å stappe i deg, og søple-tv er programmet du glemmer i øyeblikket det er over, i motsetning til filmopplevelsen du husker resten av livet. Søppel er det ikke-varige. Det er derfor jeg foreslår en annen holdning til søppel, som går på at ingenting er verdiløst, at alt kan brukes. Alt avfall bortsett fra atomavfall kan hentes inn i kretsløpet igjen.

Mange steder regnes dyr som lever av søppel, rotter og griser, som urene - men du synes å ha stor sympati for dem?

- Jeg skrev en novelle en gang om rotter som holdt et allmøte for å planlegge en sjarmoffensiv overfor menneskene. Hva dyr er, endrer seg med blikket som ser. Jeg synes det er trist at hundre tusen rotter kan utryddes på New Zealand uten at noen reagerer. Tenk om det hadde vært ponnier? Rotter og griser vekker ubehag fordi de står oss for nær. Du møter ikke rotter i Nordmarka, men der det bor folk. De viser oss sivilisasjonens underside. Og det liker vi ikke.