I etterkant av Moland-saken

Den 27. oktober kunne NRK-Dagsnytt melde at Oslo likningskontor var kommet til at det ikke var noen feil i Torstein Molands selvangivelse for 1990, og at det derfor ikke var grunnlag for etterligning og tilleggsskatt. Da hadde det gått over fem år siden anklagene om skattesnusk først dukket opp i Dagens Næringsliv.

Skikkelig fart i dekningen av saken ble det imidlertid først etter at han hadde tiltrådt som sentralbanksjef i 1994. Da løp journalister fra våre viktigste aviser etter hverandre for å finne stoff som kunne styrke anklagene. Motforestillinger forekom nesten ikke fra pressens side, og de var i alle fall ikke av noen journalistisk interesse. Etterhvert kom noen mer «vennligsinnede» pressefolk på banen og sa at uansett hva han hadde gjort eller ikke gjort, så hadde media nå skitnet ham så til at han ikke kunne gjøre jobben sin.

Som vanlig når pressen har funnet et mobbeoffer, fulgte både politikere og andre opp. Noen få, som professor Gjems Onstad ved BI, prøvde å nyansere bildet, men de som var hans venner kunne lite gjøre, nettopp fordi de ville blitt mistenkeliggjort som hans venner.

Skattemyndighetene fant ikke å kunne ta hensyn til at det lå en samfunnsmessig interesse i å fremskynde behandlingen av saken og få den avsluttet. Ved den minste antydning om en slik «særbehandling» rettet man skytset mot Sigbjørn Johnsen som finansminister: Dermed kunne media trekke sin egen særbehandling av en skattyter i langdrag.

Midt oppe i alt dette fortsatte Torstein Moland å gjøre jobben sin på en måte som ingen hadde noe å utsette på og bekreftet i sitt virke at han var et godt valg som sentralbanksjef.

Men da skattemyndighetene ilignet ham 45 prosent tilleggsskatt, aksepterte han at grensen var nådd for den belastning han kunne utsette familien for, og at det også ville bli vanskeligere å gjøre jobben etter at en administrativ avgjørelse i hans disfavør var truffet.

Etter at man hadde oppnådd det man ville, forsvant interessen for saken så mye at det knapt ble registrert at Overlikningsnemnda reduserte tilleggsskatten til 30 prosent. Man hadde nå fått knyttet Airbus og skattesnusk til navnet hans, og ferdig med det.

Da meldingen kom om at Moland er renvasket for alle påstander om skattesnusk, ble dette gitt 8 cm smal spalteplass i Aftenposten. Ikke i den første delen blant nyheter og reportasjer, heller ikke i den andre med redaksjonelle kommentarer, der det i sin tid på lederplass ble hevdet at det for sentralbanksjefer måtte gjelde omvendt bevisbyrde, slik at de var å anse som skyldige inntil de selv hadde bevist det motsatte. Nei, meldingen er hevnist til tredje del, økonomi, som de fleste lesere haster forbi for å komme til sporten. Og der står den med overskriften «Moland slipper straffeskatt», som om det var vist ham en nåde.

Men Aftenposten bringer tross alt meldingen. I Dagens Næringsliv, Dagsavisen og Bergens Tidende har jeg ikke klart å finne den i det hele tatt. Den eneste som tar noen form for selvkritikk både på egne og medienes vegne er Dagbladet. Men Harald Stanghelle var da heller ikke ansvarlig redaktør den gang avisen selv deltok i heksejakten.

Torstein Moland har vist, både ved sin ledelse av utvalgte som behandlet fondering av Folketrygden og som konserndirektør i Telenor at man ikke har lykkes i å påføre ham noen varig yrkesskade. Men fortsatt vil noen tenke «var det ikke noe skattesnusk der» når de hører navnet. Det kunne man motvirke ved å fortelle høyt og klart at det ikke var noe grunnlag for den saken de skrev så mye om. Den muligheten har man benyttet dårlig.

Tydeligvis anser man seg ferdig med saken og er innstilt på å gå videre som før. Det ville være synd, for der er viktige prinsipielle spørsmål som mediene kunne ha grunn til å ta opp i kjølvannet av den, og som også har relevans til andre saker som har fått dimensjoner langt ut over hva deres betydning skulle tilsi.

Det er greitt å si som Dagbladet gjør 29.11. at «en sentralbanksjef ikke kan unngå etterforskning og offentlig søkelys når mistanken om lovstridige handlinger først oppstår». Men det kan være verdt å minne om at vi alle under tiden begår lovbrudd eller bryter regler fastsatt med hjemmel i lov. Vi tråkker for hardt på gassen, går på rødt lys og betaler ikke kringkastingsavgiften i rett tid. Slike ting gjør vi opp for ved et tilleggsgebyr eller en trafikkbot dersom vil blir tatt.

Av offentlige personer må vi ha rett til å kreve en fastere etisk holdning enn av folk flest, men neppe at de i det daglige liv skal unngå alle de snublestener som nødvendigvis vil måtte finnes i et ordnet samfunn. Å snuble er ingen indikasjon på svak etisk holdning.

Men vi har eksempler på at pressen opptrer som om et hvilket som helst lovbrudd begått av en kjent person skulle vidne om svak moral. Mange vil sikkert huske reaksjonen da Jan P. Syses advokat hadde unnlatt å sende inn en oppgave til Brøynnøysund-registret. På den tid var det ikke engang en bot knyttet til en slik forsømmelse. Likevel var pressens reaksjon overfor Syse en forbrytelse verdig. Og i slike tilfeller viser ikke politikerne noen yrkesmessig lojalitet og tenker «i dag deg, i morgen meg». De gir inntrykk av å være akkurat så opprørte som journalistene venter at de skal være.

Bedre ble det ikke da Syse kjørte for fort og trodde han hadde et vanlig menneskes rett til å diskutere saken med politiet. Thora Haug var klokere da hun brøt fartsgrensen på Mosseveien og la seg så flat som det ble forventet av henne. Journalister liker å legge politikere i bakken.

Nå kan man si at det er et langt stykke vei mellom våre regelmessige trafikksynder og skatteunndragelser. Men inntil ligningsvesenet har tatt sitt endelige standpunkt og dette eventuelt er blitt rettsgyldig etter domstolbehandling, foreligger det ingen skatteunndragelse. I Molands tilfelle var det forøvrig ligningsvesenet selv som ombestemte seg uten noen rettsavgjørelse i hans sak.

Prinsipielt viktigere er det at heller ikke en etterligning innebærer at det foreligger subjektiv skyld, bare at der er begått en uaktsomhet. Det må være vanskelig å hevde at uaktsomhet i forhold til en uhyre komplisert lovgivning forteller noe om mangelfullt utviklet etisk holdning.

Overfor uaktsomhet reageres det forvaltningsmessig gjennom tilleggsskatt. Den tid og de kostnader det medfører å bringe saken videre til domstolene, fører til at skattyteren ofte vil godta denne, selv om han mener seg å ha rett. Men ikke alle gjør det, og der er mange eksempler på at skattyteren har fått medhold. Vi må derfor være forsiktige med å se på skattemyndighetenes vedtak som en rettsavgjørelse, og slett ikke som en dom om subjektiv skyld som kunne gjøre handlingen moralsk klanderverdig.

Når formålet med å gjøre en sak om aktsomhet i forhold til skattelov eller regnskapslov til et spørsmål om allmenn tillit og troverdighet, er å drive vedkommende bort fra stilling eller verv, har mediene påtatt seg en rolle som ikke tilligger dem. Verken allmennheten eller våre konstitusjonelle organer bør akseptere at slike spørsmål blir avgjort av ligningskontoret eller av Akersgatas parlament.