IKKE TRYGT: Knust glass fjernes fra en bygning i Kabul, Afghanistan etter en selvmordsbombe i forrige uke. Foto: Mohammad Ismail / 

Reuters / NTB Scanpix
IKKE TRYGT: Knust glass fjernes fra en bygning i Kabul, Afghanistan etter en selvmordsbombe i forrige uke. Foto: Mohammad Ismail / Reuters / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Afghanistan

I folkerettens grenseland

Etter flere ukers hard asyldebatt og kamp i Stortinget er det på tide å rydde opp: Hvor står norsk asylpolitikk nå, og hvor skal vi videre?

Meninger

Forrige uke fikk jeg utallige telefoner fra verger for enslige mindreårige asylsøkere som lurer på hva som skjer nå for de guttene som de representerer. Skal guttene komme tilbake til Norge fra Paris? Skal de sende brev fra Afghanistan? Må vergene fortsatt være redde for at guttene skal rømme fra asylmottak?

Karin Andersen
Karin Andersen Vis mer

Disse spørsmålene får jeg fordi et flertall på Stortinget har vedtatt en endring i norsk asylpolitikk. Myndighetene må ta en ny vurdering på vedtak de har gjort etter 1. oktober 2016 for enslige barn som har søkt asyl. Nå skal det legges større vekt på ressursene og nettverkene ungdommene har som internflyktninger i hjemlandet.

Selv om dette er en liten endring i regelverket for en helt begrenset gruppe, så var tirsdag likevel et paradigmeskifte i norsk politikk. Etter 20 år med å gjøre forholdene verre og strengere for asylsøkere til Norge, så har flertallet gått med på å gjøre politikken litt mer anstendig. Ungdommene skal få en ny vurdering. Det er bra. Men det er ikke nok.

SV fremmet forslag om en stans i alle returer til Afghanistan fram til et eksternt utvalg går gjennom regelverket og hvordan det utøves. Det trengs. I dag er vi i europatoppen på å sende afghanere tilbake.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bakgrunnen for forslaget var at flere uavhengige organisasjoner mener at Norge bryter folkeretten. Norge er forpliktet til ikke å sende noen ut av landet dersom de risikerer å bli forfulgt eller drept. I Afghanistan kan myndighetene knapt nok beskytte seg selv. De har ikke ressurser til å beskytte internflyktninger uten nettverk og slekt. I 2016 ble det drept 11.418 personer i Afghanistan. Det er flere sivile drepte enn i noen av de tidligere årene som er registrert. Det har vært en dramatisk økning i antall selvmordsbomber og veibomber, og andre hendelser knyttet til miner og udetonerte bomber.

Det er myndighetenes og stortingsflertallets ansvar at de som blir sendt tilbake ikke risikerer forfølgelse. Det er et politisk valg hvor langt vi skal tøye strikken for hva som er våre forpliktelser.

Når til og med UDI-lederen – et organ som ligger direkte under en Frp-statsråds kontroll – sier at Norge «nærmer seg minstekravene i de forpliktelsene vi har påtatt oss internasjonalt» må vi ta en timeout, for å vurdere om vi er over grensa, og i så fall endre regelverket slik at vi er garantert innenfor.

Folkevalgte skal kontrollere at regelverket er i tråd med forpliktelser Norge har sluttet seg til. Vi stoler på forvaltningen, men vi stoler ikke på de politiske vurderingene.

Norge har fremdeles – på tross av tirsdagens vedtak – en av de strengeste praksisene på opphold og returer av asylsøkere fra Afghanistan i Europa. De fleste europeiske land er mer restriktive med returer til Afghanistan, og Kabul, enn Norge. Norge står også i en særstilling som et av få land som har fjernet rimelighetsvilkåret.

Dette er mulig fordi Arbeiderpartiet og Senterpartiet fikk panikk etter at det kom mange asylsøkere til Norge høsten 2015. De lot seg presse til å stramme inn regelverket og gi Frp fullmakt til å vedta så mange instrukser de ville for å stramme inn mer.

Det har tatt et hundreår og to verdenskriger å få menneskerettighetene på plass. De ble kastet over bord i løpet av tre dager i november 2015. Det var bare 30.000 flyktninger vi tålte før flertallet av partier var villige til å sette vår humanisme og våre menneskerettigheter i spill.

Hvorfor ga Arbeiderpartiet så lett etter, slik at vi i dag balanserer på ei grense for om Norges praksis er innenfor folkeretten?

Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, sa at Arbeiderpartiet: «[…] har lyttet til en UDI-sjef som sier at nå er Norge helt på grensa i forhold til våre internasjonale forpliktelser. Der skal ikke Norge være. Norge skal være godt innenfor den grensa […]». Skal vi være godt innenfor den grensa, så holder det ikke med tirsdagens vedtak. Vi kan ikke være sikre på om vi er innenfor grensa når vi fortsatt skal returnere barnefamilier til Kabul.

Dette handler om å ville ha en ansvarsfordeling mellom landene der man finner en balanse mellom mottak og integrering. Dette skjer ikke i dag, heller ikke i Norge. Da taper vi som land, og vi har satt arbeidet for menneskerettigheter kraftig tilbake.

Hvor går asylpolitikken framover, etter vedtaket? Det er særlig to saker som kommer opp til behandling nå hvor Arbeiderpartiet og Senterpartiet kan sikre at vi tar steg mot en asylpolitikk som er i tråd med folkeretten.

Stortinget skal snart ta stilling til om klageorganet for blant annet asylvedtak – Utlendingsnemnda, UNE – fortsatt skal kunne bli direkte instruert av statsråden. Det ble vedtatt i november 2015, og sørger for at vi i dag ikke har noen rettssikker uavhengig vurdering av om utlendingsmyndighetene fatter riktige avgjørelser. Dette må Arbeiderpartiet og Senterpartiet være med på å endre.

Regjeringen foreslår også å videreføre en endring som sier at asylsøkere ikke må behandles i Norge, men kan sendes til et såkalt trygt tredjeland.

Dette svekker asylsøkeres rettssikkerhet, det risikerer å skape nye situasjoner med flyktninger som går i sirkel og at de til slutt returneres til et utrygt tredjeland. Vi har flere eksempler på at asylsøkere ble returnert til Russland, for så å bli sendt tilbake til Syria.

Flertallet må ta ansvar for at sårbare barn og mennesker på flukts rett til beskyttelse blir ivaretatt. Venstresiden må tørre å gå imot politikken til Frp, ikke bare ordbruken. Norge skal ha en rettssikker og human politikk, ikke i grenseland til, men klart innenfor folkerettens grenser. Vi må huske på at midt oppi alt vi diskuterer på Stortinget og i media – fullt av abstrakte ord som rimelighetsvilkår, retur til internflukt, midlertidig opphold og sårbarhetskriterier – så finnes det mennesker. Utrygge og usikre mennesker som de barna vergene ringte meg om i forrige uke.

Disse menneskene er blitt satt i en fryktelig utrygg situasjon av regjeringen. De fortjener å få sikkerheten tilbake.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook