I fordommenes marked

Hvor oppstår myten om at sosialklienter og trygdemottakere ikke står opp om morgenen?

I Dagbladet for 16. januar har professor Knut Halvorsen ved Høgskolen i Oslo en tankevekkende artikkel med en analyse den nye regjeringens sosialpolitiske program. Utgangspunktet er statsråd Bjarne Håkon Hanssens forskjellige utsagn om hvorledes sosialklienter skal behandles. Både direkte og indirekte kaller professor Halvorsen regjeringens tilnærming for moralisme. Han sier: «Det er beklagelig at de som ønsker å gjenreise det personlige ansvaret for eget liv, gjør det så lett for seg selv ved å ty til enkle slagord eller moralisme for å underbygge sine standpunkt.» Han viser hvor uhensiktsmessig det er å bygge sosial rehabilitering på et slikt fundament. Knut Halvorsen står sterkt i sitt faglige engasjement, men indignasjonen skinner allikevel i gjennom. Heldigvis.

EN REGJERING må kunne bedømmes på hvert fall to ting: Sitt forhold og sin evne til styring og sitt menneskesyn. Å bruke markedet er en styringsform. Bruker man fordommenes marked får man styring og menneskesyn i ett. Etter hvert som denne debatten har utviklet seg i de siste ukene, har den selvsagt vunnet noe i dybde. Men det er et tap at Bjarne Håkon Hanssens utsagn ikke er like levende hele tiden. Den nye arbeids- og inkluderingsministeren hadde forhåndsvisning på sitt program for å komme fattigdommen og arbeidsledigheten til livs i Dagbladet den 9.11.i fjor. Der fikk vi the juicy parts. Og de handlet om grunntanke og prinsipper. Grunntanken var at Bjarne Håkon Hanssen ville «forsterke plikten i mottoet Gjør din plikt, krev din rett». Denne balanseforskyvningen måtte antas å være er god sosialdemokratisk ideologi, og gjelde for oss alle. Vi skulle formentlig alle gi avkall på noen rettigheter og øke pliktarbeidet. Men der tok vi feil. Kravet var ikke allment. Det gjaldt ikke «oss». Det gjaldt «dem». Kjernen i det nye pliktregimet er at det skal skrives velferdskontrakter med dem som skal ha offentlig støtte, for eksempel sosialhjelp. (Knut Halvorsen har en sviende kommentar når han påpeker at kontraktinngåelse krever likeverdige parter.) Hansen sier i sin store forhåndsomtale: «For å beholde stønaden kan for eksempel kravet til en rusmisbruker være å legge seg inn til behandling. En som ikke kan norsk, må gå på språkkurs. En som mangler arbeidserfaring, må si ja til en praksisplass.» Vel og bra, men neppe noe nytt. Fortsettelsen var imidlertid ny: «Jeg vil være nådeløs mot dem som nekter å skrive under på en velferdskontrakt. De skal selvsagt få hjelp til å holde seg i live, men kan ikke regne med mer.»

LA OSS ET øyeblikk se bort fra den enkle brutaliteten i ord og tanke. Dette er en politisk egotripp. Etter tidens krav må han si jeg. Men det jeg som uttaler seg - statsråd Bjarne Håkon Hanssen - slipper selvsagt å være nådeløs. Han slipper å møte sosialklientens virkelighet og bli forstyrret i sin enkelhet. Han skal gi instrukser om den nådeløse avvisning til de som sitter i skrankene i sosial- og arbeidskontorene.Språk avslører. Og språk fortolkes. Nådeløsheten som prinsipp, som system og diktat møter den enkeltes samvittighet. Hva skjer da? I dette møtet er det saksbehandlerens menneskelighet som settes på prøve. Ikke statsrådens - han har allerede fortalt oss hvor han står. Så kan man spørre seg selv om det nådeløse krav er blitt en ny plikt. Men ikke noe ego-utspill uten et publikum. Slik også her. Statsråden fortsatte sine prinsipielle vurderinger på denne måten: «Mitt budskap er derfor at sosialklienter også skal stå opp om morran. De skal ut for å delta i samfunnet. For hvis han som jobber på Rimi ser at naboen som går på trygd, er ute av døra samtidig om morran, vil arbeidstakeren oppleve velferdsstaten som mer rettferdig».

FOR DET FØRSTE: Sosialklienter og trygdemottakere er ikke det samme. Det er ikke det viktigste, men det avslører enda mer simpelheten i retorikken. For det han ønsker er at vi alle skal inngå i hans pliktpoliti og overvåke og eventuelt ta avstand fra uønsket adferd hos sosialklientene og trygdemottakerne. Formentlig er det også et sted hvor vi kan melde inn avviket, slik at de nødvendige tiltak kan settes inn og i verste fall de økonomiske bidragene reduseres til det nivå hvor de «kan holde seg i live». Og da har både vi og statsråden funnet oss en «billig føde, og kan rolig ete oss til døde», for å sitere en dikter han burde ta seg tid til å lese.

HVOR OPPSTÅR MYTENom at sosialklienter og trygdemottakere ikke står opp om morgenen? Selvsagt i hodene på mennesker som ellers er med å skape fordommer om andre grupper. Nå er de sanksjonert. I stedet for å starte med de generelle fordommene kunne det kanskje være nyttig, fruktbart og kanskje til og med rettferdig å spørre om hvorfor noen (x prosent?) sosialklienter og trygdemottakere ikke står opp om morgenen. Kanskje noen av dem har rusproblemer, kanskje noen er kraftig medisinert, kanskje noen er syke, kanskje noen lever så håpløst marginalt og så ensomt at det er et bedre alternativ å sove enn å stå opp? Kanskje de fleste av dem har en drøm om å delta i det fellesskap i arbeid og sosial tilhørighet som vi andre tar for gitt? Kanskje det. Det er dette jeg vil bøte på, sier nok statsråden. Da må han bevege seg ut av det politiske strøket han nå befinner seg i.Vi vet hvem han byr seg frem for. De vil sikker ikke si nei