I fritt fall

Eegs første voksenroman har mange gode ansatser, men helheten svikter.

I høst er Eeg ute med sin første voksenroman. Den flotte mottakelsen som ble hans første ungdomsromaner til del, var høyst fortjent. I «Karmakongen» har Eeg klart å ta vare på noe av styrken i disse bøkene - innlevelsen i unge menneskers sinn og især den sterke skildringen av den første kjærlighetens hudløse åpenbaringer - men gløden er ikke helt den samme. Teksten er mindre konsentrert og flyter litt for ofte ut, især mot slutten. Forfatteren har hatt det litt for travelt med å fortelle oss hvordan det gode liv bør leves, og av å finne fikse løsninger på hvordan en roman skal komponeres. Østlig religion spiller en viktig rolle, og det er det selvsagt ikke noe galt med, men her virker det litt uttenkt og presset. Det er som om religionshistorikeren og forfatteren Eeg ikke helt har funnet ut av det med hverandre. Resultatet er en tekst i fritt fall fra litt for store høyder.

Fantasi og virkelighet

Hovedpersonen bor alene sammen med sin mor i et forhold så tett at det nærmer seg det incestuøse. For mange år siden forsvant faren plutselig. Hvorfor han gjorde det, er en av de gåter som forfølges i teksten. Den unge jeg-personen er dypt preget av det, og likeledes av morens påtrengende dyrking. En dag tar han spranget ut over balkongen og havner hos en nabo som etter hvert viser seg å være litt av en vismann.

Jeg-personen bruker også mye tid på kirkegården der han samtaler med en gutt som er død. I det hele tatt beveger handlingen seg fritt mellom fantasi og virkelighet. Men forholdet til Maja, som dumper inn i jeg-personens liv, er reelt nok, og det er i skildringen av deres forhold boka har sine fremste kvaliteter. Her viser Eeg på nytt hvor dyktig han er til å skildre ung kjærlighet.

Konstruert

Mellom hovedhistoriens kapitler er det skutt inn noen korte tekster, satt i kursiv, der jeg-personen og en voksen mann befinner seg i et fly på vei mot et fjerntliggende land. Hvem denne mannen er, og hva formålet med reisen er, forblir lenge uklart. Om mannens identitet skal min munn være lukket med sju segl. Men det heter i alle fall at han «var forbindelsen, overløperen, mellom fantasi og virkelighet, mellom tanke og handling». Og reisen ender i Vietnam, en utvikling som er forberedt gjennom diverse historier, framfor alt historien om munken som lot seg brenne, og om en nonne som var vitne til dette.

«Vietnam var kilden til alle bildene, opphavet til alle følelser, og utgangspunktet for alle historiene lå her,» heter det mot slutten. På tekstens egne premisser forholder det seg nok slik, men formidlingen mellom Norge og Vietnam virker ikke overbevisende - i alle fall ikke på undertegnede. Det fins mange gode ansatser i «Karmakongen», men som helhet virker den temmelig konstruert.