I fundamentalismens tid

Tiden er inne for å innse at religion som statsmakt er en direkte fare for verdensfreden.

NOK EN GANG er fundamentalismen på agendaen. Denne gangen har vi eksponenter både fra muslimsk hold og fra kristne katolikker og protestanter. Og nok en gang dreier det seg om sex. Prevensjon, abort, sex utenfor ekteskapet og homofili, debatteres livlig av leg og lærd. At enkeltpersoner har fundamentalistiske standpunkter, er ikke farlig, men når premissleverandørene for viktige religioner konvergerer i statsledelse, blir det langt farligere. En muslimsk mulla har nylig hevdet at nordmenn er Satans barn, mens den katolske kirke, gjennom Opus Dei hevder at Europa er syndens pøl. Det er ikke første gang muslimer hevder at europeere lever uansvarlig og syndig. I mange land viser man sin avsky mot umoralen med steining. Det er alvorlig når kardinal López Trujillo, president i Vatikanets pontifikale råd for familie, i et dokument uttaler at prevensjon ikke hjelper mot HIV smitte. Kondomet svikter på alle plan, hevder kardinalen. Det eneste som hjelper er avholdenhet. Den nyvalgte tyske paven, kardinal Joseph Ratzinger, nå Benedict den XVI, er en teoretisk fullrigger, som fullt ut støtter dette synet.

I BJØRN ANDERSENS bokhandel i Halden, som jeg ofte frekventerer, kommer en kvinnelig ekspeditør bort til meg med en bok og ber meg lese den. Den heter «Kjærlighet i egoismens tid» og utkom på Lunde forlag i år, og er forfattet av 21 personer alle med bakgrunn i forskjellige kristne miljøer, mange er teologer utdannet ved Menighetsfakultetet og flere med doktorgraden. Noen er lærere ved skoler som mottar statsstøtte. I følge omslaget hevdes det at de har det til felles at de kjenner både vår tid og Bibelens veiledning. Jeg blir nysgjerrig når en så stor stab lærde mennesker skriver om et så sentralt tema som kjærlighet og seksualitet. Men nysgjerrigheten går fort over til vantro. Fra redaktørens artikkel kan man lese: «Å avvise samboerskap, homofilt samliv - og for den saks skyld løgn og drap - har vært helt naturlig for kristne mennesker. Få har tvilt på at kristen etikk er best. Et liv etter Guds bud gjør oss til lykkelige mennesker. Denne overbevisningen har til tider også vært begrunnet med forskning og statistikk. Nesten alle opplyste kristne vet at samboerskap går oftere i stykker enn ekteskap. Simsalabim: Vi kan bevise at folk er tåpelige hvis de blir samboere.» Da jeg leste det opp for noen kollegaer og forskervenner lo de og trodde det var en spøk. Jeg måtte rette dem og fortelle at dette var skrevet av ingen ringere enn en informasjonsleder i Norsk Lutherske Misjonssamband med navn Espen Ottosen, blant annet utdannet teolog ved Menighetsfakultetet.

I FORORDET SIER Ola Tulluan, generalsekretær i Norsk Luthers Misjonssamband at seksualiteten skal leves ut i rammen av et livslangt og monogamt ekteskap mellom én mann og én kvinne. Bibelen betegner det å leve i andre seksuelle forhold av heterofil eller homofil art som hor. Her er det ikke lagt noen føringer for en diskusjon. Hor er hor, og dermed basta. Man kunne forvente seg at av 21 artikkelforfattere, flere med doktorgrad og (akademisk?) utdannelse ved Menighetsfakultetet, skulle kunne føre en noenlunde anstendig tone i forhold til et så alvorlig tema som kjærlighet og seksualitet. Men, nei. Dette er en bok med mangel på all akademisk og intellektuell dannelse. Religiøs fundamentalisme har alvorlige samfunnsmessige følger både blant muslimer og kristne. Derfor er denne boken viktig. Den representerer en religiøs forståelse som har konsekvenser for verdensfreden.

Religiøs fundamentalisme er sentralt i vår mest alvorlige verdenskonflikt, og Bush og hans rådgivere, er en del av det hele. Bush mot «ondskapens akse». Fundamentalismen står sentral i 2005, ikke bare hos vår nye pave, men også hos vår nye biskop i Oslo, og tankene videreføres politisk av vår konservative kristelige statsminister. Det er lite trolig at fundamentalisme fører til en bedre og mer åpen verden.

Men tilbake til Ottosens bok som illustrerer de semittiske religionenes felles plattform. Ikke bare er den et uttrykk for kristen fundamentalisme, men den er også helt i tråd med den muslimske fundamentalismen, - på de samme punktene! Ikke alle tenker over at de to religionenes historisk er en alen av samme stykke. Kirkens motstandere av homofil kjærlighet, abort, prevensjon og kvinnefrigjøring, får god støtte hos de muslimske mullaene. De bygger begge på de gammeltestamentlige lovene. Dette burde vært et uttalt tankekors foran både bispevalget i Oslo og pavevalget i Vatikanet.

RELIGIØSE FUNDAMENTALISTISKE synspunkter gjenspeiler seg i de fleste verdenskonfliktene den vestlige verden er involvert i. Det er fra de kristne konservative at man hører de mest reaksjonære argumentene for Israels okkupasjon av palestinske områder. De støtter med dette også Bush forståelse av hvor verdens ondskap sitter. Kjell Magne Bondeviks noe lunkne holdning til USA\'s planer om invasjon i Irak, fikk Bush til å tro at Norge sto på hans side. Her har utvilsomt det religiøse fellesskapet mellom de to statslederne hatt sin betydning. De deler jo synet både på abort, ekteskap, seksualitet og homofili, og i forbindelse med forberedelsene til invasjonen i Irak, nevnte Bush støtten fra Norge i flere av sine taler.

Et karateristisk trekk ved fundamentalisme er at den aldri tar feil. Siden alle dens påstander er sannheter innad, kan den derfor ikke endres fra innsiden, men må tvinges til endring fra utsiden, og det er ikke lett. Bondeviks reaksjon på Reinås rapporten er et eksempel. Man hadde ikke gjort feil. Med sin noe arrogante fremtoning på pressekonferansen, blandet med et smil rundt munnen, og med sitt forsøk på å skyve skylden for manglende ledelse under katastrofen over på regjeringen for fem år siden, framsto han ikke som statsleder. Det var også slik de katastroferammede opplevde ham. Det var først etter et formodentlig påtrykk fra indre rekker at Bondevik dagen etter viste litt ydmykhet. Men kristendommen har makt, og vi, vi er redde for å kritisere dem. Når den konservative intellektuelle tungvekteren Ratzinger også fremstilles som en ydmyk pave, så må det være lov å stille spørsmålet: Ydmyk i forhold til hva?

BÅDE USA OG MUSLIMENE føler seg truet, og det får fundamentalismen til å blomstre på begge sider av konflikten. Religiøs fundamentalisme gir politisk styrke, og Anita Apelthun Sæle har en god oppskrift for et sterkere KrF. Nylig uttalte hun i Klassekampen: KrF bør kopiere president Bushs valgstrateg Karl Rove. - Vi må skaffe oss fiender. Bare slik kan vi få flere venner, sier hun. Ja, det er helt riktig. Ved hjelp av ondskapen og dens allierte skapes fundamentalisme og retten til undertrykkelse. Jeg antar Apelthun Sæle får god drahjelp i de 21 bidragsyterne til Espen Ottosens bok om «Kjærlighet». Uten en radikal endring, vil en slik utvikling eskalere. Det er farlig når religionen er en del av statsledelsen, det vil alltid gi åpning for de fundamentalistiske kreftenes spill, enten de nå kommer fra de kristent eller muslimsk hold. Psykologien bak det hele er at de begge er avhengig av fiender. Fundamentalisme bringer verden i krig. Tiden er inne for å innse at religion som statsmakt er en direkte fare for verdensfreden.