Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

I genenes vold?

Troen på moderne genetikk er i ferd med å ta form av ren mystikk. Kan arvestoffet forklare vår væremåte?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Troen på moderne genetikk er formidabel. Mange mener DNA-koden løser livets siste mysterier. Både vår væremåte og våre liv søkes forklart som virkninger av arvestoffet, og i media er det ikke uvanlig å anføre genetiske årsaker til alt fra voldtekt og vinningsforbrytelser til etikk og religion. Umerkelig har vitenskapen om livet dermed avfødt et helt livssyn. Blant forsvarerne av denne biologismen finner vi i fremste rekke Edward Wilson, som med sosiobiologien gir en helhetlig forklaringsmodell på mennesket, og Richard Dawkins, som med sin tese om det egoistiske genet tilkjenner arvestoffet mer virkelighet enn organismen selv. Såvel ved idémessig stringens som ved fremragende formidlingsevne - mangt av deres forfatterskap må regnes blant det ypperste innen sakprosa overhodet - ruver disse to med profetisk tyngde i samtiden.

I koret av forventningsfulle stemmer har det imidlertid nå blandet seg enkelte skeptiske røster, og to kritiske analyser av biologismen har i løpet av kort tid sett dagens lys. Sist vinter utkom «Frihetens biologi» (Antropos forlag) av Trond Skaftnesmo, og i høst Lars Fr. H. Svendsens «Mennesket, moralen og genene» (Universitetsforlaget).

Lars Svendsen er i utgangspunktet skeptisk til at organismer kan reduseres til sukker, noen nitrogenbaser og fosforsyre (dvs. DNA). Dersom mennesker i ett og alt kan forklares ut fra sitt genom, ligger det nær å etterspørre moralens opprinnelse. Det er fort gjort å overse forskjellen mellom en emosjonell respons i seg selv (slik de generelt ytrer seg blant dyr), og det metaplanet hvorfra man betrakter disse følelsene, slik mennesker gjør. «Etiske spørsmål er ikke avklart i og med at vi har avdekket hvilke begjær et menneske har, for noe artsspesifikt ved mennesket er at det er i stand til å ta opp en andre ordens refleksjon over sine første ordens preferanser. Mennesker kan reflektere over og endre sine begjær. (...) «En konemishandler kan ha en første ordens preferanse om å slå sin kone fordi raseriet vokser i ham, samtidig som han har en annen ordens preferanse om å slutte å slå henne» (s. 21). Menneskers atferd er ikke nødvendigvis styrt av et biologisk «er», slik det eksempelvis ytrer seg i vårt driftsliv. Gjennom den selvbetraktende distanse som vi på samme tid både plages av og vokser på - det vi kaller vår selverkjennelse - kommer et etisk «bør» til syne, som gjør våre handlinger uforutsigbare.

Nå vil sosiobiologien hevde at også vårt etiske «bør» er genetisk determinert. Som Wilson skriver: «Mennesker fungerer bedre hvis de blir villedet av genene sine til å tro at det finnes en interesseløs, objektiv moral som forplikter dem, og som alle burde adlyde» (s. 79).

Svendsen hevder at det finnes to grunner til at en slik innvending bør avvises. For det første avføder den et såkalt «selvreferanseproblem»: På samme måte som det er meningsløst å tvile på tenkningen dersom tvilen er en frukt av tenkningen selv, vil vi aldri kunne vite om ikke også Wilsons egen hypotese er et slikt «liksom-objektivt» genbedrag. «Teorien mister all normativitet fordi den selv bare kan være en nyttig illusjon, og da har vi ikke lenger noen rasjonell grunn til å tro at den er sann» (s. 112). For det andre vil en slik fremgangsmåte i prinsippet være i stand til å forklare ethvert fenomen. Det er sikkert ikke umulig å finne belegg for relasjoner mellom arvestoff og atferd. Men dersom også empiri som peker i motsatt retning tas til inntekt for den samme hypotesen, er vitenskapeligheten truet. For en slik hypotese er umulig å teste, siden den også forklarer de observasjonene som tilsynelatende motsier den.

Bortsett fra dette er påstanden om gener som skulle «få oss til å tro på» en objektiv moral rimeligvis bare en provisorisk ad hoc-hypotese uten noen videre empiriske referanser, fremsatt for å redde et større prosjekt: hypotesen om det gendeterminerte menneske. Som også Svendsen slår fast: « Det finnes ikke snev av belegg for at genene for moral faktisk finnes, og langt mindre for hvilke spesifikke gener det faktisk skulle være snakk om» (s. 67).

Man kan saktens spørre seg hvorfor Svendsen nesten bare har brukt engelskspråklig litteratur, all den tid det vitterlig finnes adskillig stram gendeterminisme også her i landet. Professor i zoologi, Kåre Elgmork, tilkjenner sosiobiologien stor betydning, blant annet i boka «Aper - mennesker, slektskap og utvikling»: «Moderne sosiobiologi framhever den biologiske basis for all sosial atferd og tar den fulle konsekvens av Darwins seleksjonsteori, som anvendes på sosiale relasjoner i videste forstand. (...) Ved å resonnere over i hvilken grad gener blir ført videre, kan man forklare de fleste atferdstrekk og sosiale mønstre» (s. 159). Bjørn Grinde fremstiller mennesket som ekstremt gendeterminert i boka «Genene - din indre guru». Han poengterer at legevitenskap og helsevesen derfor meget vel kan bli et tveegget sverd, fordi de bidrar til akkumulering av dårlig arvestoff: «På lang sikt kan legevitenskap og teknologiske framskritt være farligere for Homo sapiens enn atombomber» (s. 44). Både i boka og i pressen tar han til orde for verdien av organiserte avlsstasjoner for mennesker. Nazistenes Lebensborn viste at slik oppdrett er mulig. At en forskningssjef ved Statens institutt for folkehelse forfekter et slikt syn, er vel likevel nokså oppsiktsvekkende.

Lars Svendsens analyser skjer på filosofiske premisser, men han aner åpenbart også problemer av mer faglig art som han ikke ser seg kompetent til å forfølge videre. Disse problemene er på den annen side tema for biologen Trond Skaftnesmos bok. Han viser at biologismen ikke bare representerer nærmest uoverkommelige filosofiske problemer, men at den også faglig inneholder paradokser og selvmotsigelser som sjeldent drøftes. Han påviser således at selve genbegrepet nyttes i to ulike betydninger, uten at man er oppmerksom på forskjellene. Biokjemisk betyr «gener» sekvenser med DNA som koder for ulike proteiner. Men livet viser seg ikke som noen udifferensiert proteingrøt: Det opptrer som distinkte organismer med spesifikke former og strukturer. Som årsak til disse formene gis det merkelig nok igjen en genetisk forklaring. Denne sammenblandingen, som Skaftnesmo hevder er historisk betinget, har gjort at en rekke sentrale spørsmål er kommet ut av fokus. Hva er en art? Hvorfor danner liv overhodet former? Og hvordan opprettholdes de, slik at jeg også neste år gjenkjenner løvetannen?

«Frihetens biologi» hører til i en tradisjon som lenge har eksistert på siden av mainstream biologi - som fører fra Johann Wolfgang Goethe og Adolf Portmann til Brian Goodwin, der organismer ikke søkes forklart som virkninger av genetisk evolusjon, men ved sin genuine livsidentitet. Skaftnesmo argumenterer sterkt for å restaurere organismen som ontologisk størrelse: «Organismen ikke bare står i en kontekst, [den] er kontekst» (s. 29). En bil utgjøres av et visst antall definerte trekk. Organismer er annerledes - de er ikke summen av et antall trekk, men en prosess som fortløpende fullfører sin egen virkeliggjørelse. Og denne virkeliggjørelsen er hvert øyeblikk til stede i alle deler av organismen.

Kanskje vil biologismen fremstå som modernitetens siste forsøk på å etablere en enhetlig totalbeskrivelse av verden - en slags liksom-vitenskapelig algebra med udiskutable ideologiske islett. Men et slikt regnestykke gir bare rett svar i den grad det forskende blikk overser seg selv. For menneskers handlinger reflekterer ikke nødvendigvis bare vårt begjær. Vi betrakter i tillegg vårt indre, vurderer det, frydes, gremmes eller skjemmes over det, og kommer gradvis til forståelse og mestring. For mennesket er åndens opprør mot bios. Og i denne ytterst hverdagslige konflikten mellom vårt biologiske «er» og vårt etiske «bør» kommer det genuint menneskelige til syne: det sammensatte, motsetningsfylte og paradoksale som gjør våre håp om frihet, godhet og sannhet berettigede.

Og dermed splintres mulighetene til å få verden til å henge sammen i en enkelt likning.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!