I Gleipnes favn

Jeg syn's jeg hører stemmer, men det er ingen her,

Er helt tømt for kraft, føler Fimbul er nær.

Da jeg så henne på søndag, ga hun ingen tegn,

Min kjærlighet, treffes aldri av en misteltein.

Og jeg vasser, i et Nivlheim av vann.

Som jeg står ved, står ved Gjallarbruas rand

Ser Midgard med bittert savn, i Gleipnes favn.

Som Skade er din, stolthet stor,

Jeg kan'ke se, fra fjell til fjord.

Hvis Frøya falmer, det er trist nok det,

Men verre når, ditt hjerte trampes ned.

Ett blikk på deg, og forstanden lider tap

Som å svelges av, et Ginnungagap.

Er en jotne uten navn, i Gleipnes favn

I Valhalls ville gilder, går einherjer i ett.

Jeg trodde jeg fant venner der, men de slo raskt retrett.

På en stenet skogssti, ved en ås av slam,

Ser jeg blodbestenkte skyer, sige sakte fram.

Som en norne, spant jeg en livstråd til deg,

Men du kuttet den, og gikk din egen vei.

Jeg venter en budsendt ravn, i Gleipnes favn.

Ser Midgard med bittert savn, i Gleipnes favn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nordavinden her i Utgard, har flerret av min hud

Og virk'ligheten bærer, alltid nye bud.

Men noe vil aldri, riktig skifte form

Er vansk'li're å drepe, enn en Midgardsorm.

D'er deg, bare deg, i mitt Yggdrasil

Jeg ser intet ut, så gjerne jeg enn vil.

På Skibladner langt fra havn, i Gleipnes favn.

Jeg har Særimne på beite, og grillen gløder snart

Jeg har Heidrun oppå taket, og Mjølner trygt forvart.

Jeg ville gi deg min varme, ha deg fullt og helt,

Og jeg vil aldri glemme, det fine vi har delt.

Men ser jeg din vei, må jeg ned på kne for deg.

Har du prøvd å fatte, hva du gjør med meg?

Jeg hvisker ditt glemte navn, i Gleipnes favn.

Ser Midgard med bittert savn, i Gleipnes favn.