Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

«I «Globus» spiller heldigvis ingen i band»

Kraftfull roman om en ung manns historie.

UNG MANNS HISTORIE: Kristian Klausen skriver med stil, smittende overskudd og humør. Foto: Cappelen Damm
UNG MANNS HISTORIE: Kristian Klausen skriver med stil, smittende overskudd og humør. Foto: Cappelen Damm Vis mer

||| BOK: Kristian Klausens (f. 1971) første roman (han debuterte med noveller i fjor) går på mange måter nokså tradisjonelt til verks: En ung mann sliter med forholdet både til jentene, lærerne, moren sin og seg selv. Men om «Globus» skriver seg inn i en lang norsk tradisjon av menn, ofte ganske unge, som skriver romaner om unge menn som trøbler med å bli voksne og forholde seg til omverdenen (Pedro Carmona-Alvarez' «Rust» er høstens oppskrytte variant, Knausgårds «Min kamp» høstens eksepsjonelt gode), er Klausen en forfatter som skriver med stil, smittende overskudd og humør. I «Globus» er det heldigvis heller ingen som spiller i band.

Historie
Jeg-fortelleren er en interessant, sammensatt skikkelse: En blanding av nervøs og robust; begavet, men uten den helt store oppdriften; med karslige anlegg mer enn resultater. Hans kontakt med psykiatrien (i form av en av dens utvilsomt mer eksentriske representanter) ender først og fremst med at han fyller opp hybelkjøleskapet med alkohol.

Romanen rammes inn av scener fra klasse 3H på Drammen Gymnas, der den fryktinngytende historielærer Svein Ellingsen holder fortellerens klasse i sitt jerngrep, og fortelleren bedriver sin tause protest ved å tegne ham inn i de grusomste situasjoner. «Globus» er, ved siden av å være en oppvekst- og dannelsesroman, etter hvert sågar en slags kunstnerroman (fortelleren begynner å skrive, om enn primært pornonoveller, for deretter å bli antatt på Høstutstillingen — romanen er slett ikke uten satiriske anslag, også politisk), ei bok som skriver seg inn i rekken av norske skoleromaner.

Gjennom elegant turnerte hopp i tid følger vi så hovedpersonen framover — og nå og da tilbake igjen — i tilværelsen: Til tida som historiestudent i Oslo, som ungdomsskolelærer i Drammen og deretter tilbake til Oslo og lærerstillingen ved en kristen folkehøgskole. Underveis plages han altså av sitt forhold både til moren og til kvinnene han begjærer så voldsomt.

Lovende
Om dette kan høres velkjent ut, skriver Klausen som sagt med en humor og en kraft som gjør at «Globus» rett og slett er uvanlig morsom å lese, på sitt beste en skikkelig sidevender. Men boka er ikke uten mørke, og nå og da antar romanen også et nærmest burlesk preg, uten at de mest outrerte utslagene av fortellerens personlighet skal avsløres her.

Om «Globus» leder tankene til flere av de mange «ung mann»-skildrerne i norsk litteratur, er det likevel — som hos så mange andre unge mannlige forfattere — Dag Solstad som først og fremst klinger med i «Globus».

Historien om den unge historikerlæreren og kvinnene hans bærer nå og da så sterkt preg av Solstad — tematisk, så klart, men her og der også i skrivemåte — at jeg en sjelden gang tar meg i å ønske at Klausen hadde frigjort seg mer fra ham. Dét er imidlertid for en liten innvending å regne: Med «Globus» viser Kristian Klausen seg ikke bare som en smart og meget lovende romanforfatter; han bidrar også med et nytt tilskudd til litteraturen om Drammen, der en annen mannsrolleproblematiserende forfatter, Kyrre Andreassen, for tre år siden leverte et sterkt bidrag med «Svendsens catering». Jeg føler meg trygg på at det vil komme flere fra Klausen.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media