I godt lune

En østerriker på hjemmebane

Oslo Konserthus

KONSERT: Og han har holdt opphavet ved like siden han var Oslo-Filharmoniens 1. gjestedirigent i noen år rundt årtusenskiftet. Det kunne vi konstatere da han gjestet sitt gamle orkester i går kveld, i Haydn og Mozart.

Først, og på mange måter best, i Mozarts Prag-symfoni, den 38. i rekken. Det er et verk skapt i Mozarts kreative stormløp fra «Figaros bryllup» til «Don Giovanni», og er da også stinn av operatisk velklang, i beste forstand.

Honeck fikk planke fra start, traff den gyngende presisjonen i verket og fikk all sødmen med i samme åndedrag. Og da var det som om verket rant over av velklang, uten at Honeck på noe tidspunkt falt for fristelsen å dvele unødig ved de gode poengene.

Slik fikk vi Mozart med spenst og lengsel samtidig, og med den langsomme andresatsen som en eneste lang arie – for strykere.

I Haydns Paukemesse, som sto på Oslo-Filharmoniens program for aller første gang i går, gikk det ikke fullt så bra. Men det ble et spennende møte med Haydn, midt i sin aller siste skapende periode. Verket er stort anlagt. Og som så ofte med den sene Haydn er det de mektige, langsomme partiene som betar mest, der de strømmer av gårde i selvbevisst velklang og majestet.

Det er et krevende verk, ikke minst fordi orkestret må spille på lag med store korpartier og fire sangsolister.

For å ta de siste først, så skilte solistene – Hilde Sveen, Marianne Kielland, Jonas Degerfeldt og Gabriel Suovanen – seg bra fra oppgaven. De formga sine partier presist, selv om deler av verket nok kunne ha tålt større stemmer.

Koret, derimot, slet, og vi med dem. Oslo Filharmoniske Kor er stort, der de fyller hele bakre del av podiet, men gjør dessverre størst inntrykk visuelt.

Best kom de fra oppgaven når de kunne sette alle kluter til, dårligst de stedene der Haydn utnytter effekten av et konsentrert piano, som undertiden vokser bratt til et fulltonende fortissimo. Slik steder løste klangen seg opp i mye luft, og koret mister presisjon katastrofalt.

Det preget store deler av framføringen. Men orkestret holdt fokus, og strakte Haydns lange melodiske linjer helt ut, slik de også skapte bevegelse og dynamikk

Og foran det hele tronet Honeck, fortrolig som få av Oslo-Filharmoniens dirigenter med dette repertoaret.