Oslo Konserthus

KONSERT: Og han har holdt opphavet ved like siden han var Oslo-Filharmoniens 1. gjestedirigent i noen år rundt årtusenskiftet. Det kunne vi konstatere da han gjestet sitt gamle orkester i går kveld, i Haydn og Mozart.

Først, og på mange måter best, i Mozarts Prag-symfoni, den 38. i rekken. Det er et verk skapt i Mozarts kreative stormløp fra «Figaros bryllup» til «Don Giovanni», og er da også stinn av operatisk velklang, i beste forstand.

Honeck fikk planke fra start, traff den gyngende presisjonen i verket og fikk all sødmen med i samme åndedrag. Og da var det som om verket rant over av velklang, uten at Honeck på noe tidspunkt falt for fristelsen å dvele unødig ved de gode poengene.

Slik fikk vi Mozart med spenst og lengsel samtidig, og med den langsomme andresatsen som en eneste lang arie – for strykere.

I Haydns Paukemesse, som sto på Oslo-Filharmoniens program for aller første gang i går, gikk det ikke fullt så bra. Men det ble et spennende møte med Haydn, midt i sin aller siste skapende periode. Verket er stort anlagt. Og som så ofte med den sene Haydn er det de mektige, langsomme partiene som betar mest, der de strømmer av gårde i selvbevisst velklang og majestet.