Du leser nå Dagbladet Pluss

I gråtens grep

I Grusomhetens Teaters «Lament» er gråt gjort til kunstverk. Innlevelsen blir intellektuell invitasjon.

KLAGESANG: Gråt utgjør både form og innhold i «Lament» av Grusomhetens Teater. Her er Sara Fellman, i rollen som den av forestillingens to kvinner som gråter aller mest ukontrollert. Foto: Stein Jarle Nilsen, Grusomhetens Teater
KLAGESANG: Gråt utgjør både form og innhold i «Lament» av Grusomhetens Teater. Her er Sara Fellman, i rollen som den av forestillingens to kvinner som gråter aller mest ukontrollert. Foto: Stein Jarle Nilsen, Grusomhetens TeaterVis mer

TEATER: To kvinner gråter seg inn i utmattelsen.

Hanne Dieserud og Sara Fellman lar seg oppsluke av gråtens voldsomhet. De følger hvert sitt forløp, Fellmans rollefigur enda litt mer overgitt til sin sorg enn Dieseruds.

Tilsynelatende enser de ikke hverandre. De hikster. De hulker. De hyler. De klynker. De murrer og mumler. De hiver etter pust. De beljer og de brøler.

Innimellom lyder ord som «nei», «ikke», «hvorfor». «Tilgi meg» gjentas ofte.

Fysisk utløp

«Lament» viser gråt som fysisk utladning, et utløp for sterke og vonde følelser.

Men fordi dette vises innenfor en forestillingssammenheng kan ikke tilskueren unngå vissheten om at gråten er iscenesatt, posert som kunstverk og utspilt som teater, om skuespillernes innlevelse er aldri så sterk.