OPPTØYER I KIEV:  Store folkemasser har samlet seg på Uavhengighetsplassen for å protestere. Uroen ble utløst da president Viktor Janukovitsj ikke ville signere en avtale med EU. Foto: Ole Morten Melgård
OPPTØYER I KIEV: Store folkemasser har samlet seg på Uavhengighetsplassen for å protestere. Uroen ble utløst da president Viktor Janukovitsj ikke ville signere en avtale med EU. Foto: Ole Morten MelgårdVis mer

I Grenseland

Det er skjebnedøgn i Ukraina. Landet — som betyr Grenseland — står og vipper mellom Vesten og Østen i Europa.

Kommentar

KIEV (Dagbladet): Det er helt i grenseland, det som nå skjer i Ukraina. Midt i Europa slår opprørspoliti i utgangspunktet fredelige demonstranter helseløse. Det skjer fordi presidenten enten har ført folket bak lyset, eller fordi han har latt seg presse av Russland på en måte som et folk med selvrespekt ikke bør kunne tolerere. Ukrainas nei til en omfattende samarbeidsavtale med EU på EU-toppmøtet i Vilnius i Litauen i forrige uke var et veivalg. Og veien president Viktor Janukovitsj velger er ikke den veien folket vil gå. Det vet vi både fordi den politiske mobiliseringen mot Janukovitsj var så voldsom. Og det vet vi fordi også i det langt på vei russiske Øst-Ukraina var det for to uker siden et klart flertall på 60 prosent som ville ha en avtale med EU i stedet for å bli med i en tollunion med Russland. Det forteller oss at ukrainere flest vil at landet skal knyttes til EU. Det er det som er framtida, mens Russland oppfattes som fortida.

HVA SOM SIDEN har skjedd er mer i tåka. Janukovitsj mener at de 800 millionene med dollar som EU tilbød var en fornærmelse, i hvert fall i forhold til de 20 milliarder dollar som Russlands president Vladimir Putin skal ha tilbudt. Uansett har Janukovitsj sagt til EU-ledere at han var utsatt for et sterkt press fra Russland for å velge dem. Nå står Janukovitsj nei til EU som en gigantisk feilvurdering. Den ukrainske presidenten framstår som enten svak i forhold til Russland, eller som en løgner og juksemaker som enda en gang førte folket bak lyset, og hadde en hemmelig avtale med Russland hvis pengene fra EU ikke var store nok, eller hvis maset om å sette fri den fengslede opposisjonslederen Julia Tymosjenko ble for voldsomt.

FOR STORE DELER av folket er det derfor Ukrainas skjebne som avgjøres i disse dager. Og, som det heter — ikke alt for optimistisk - i første strofe av nasjonalsangen: "Ennå har ikke Ukraina gått under". Men det store landet midt i Europa med en befolkning på 46 millioner mennesker, har heller ikke vist seg særlig levedyktig. Etter selvstendigheten i 1991 har landet på sitt beste demonstrert at folket vil ha demokratisk styring. Men på sitt verste har Ukraina demonstrert at det er et land uten de forutsetninger som har ført til relativ stabilitet og — i det minste — demokratiske valg, i det meste av det som tidligere var Øst-Europa.

GRUNNENE ER MANGE. Mye skyldes korrupsjon, og tyveri, som i Russland. Men Ukraina er også historisk, kulturelt og politisk delt i to omtrent like store deler. I øst og sør oppfatter mange seg som etniske russere. Mens i vest lever russer-fobien i beste velgående, og vest-ukrainsk nasjonalisme har fascistiske overtoner med røtter tilbake til 2. Verdenskrig, da mange ukrainere sloss med tyskerne, og mot Stalin. Ukraina er et land der den nasjonale genetikken disponerer det for å være i krig med seg selv.

OG KRIG HAR DET BLITT. I 2004 var Viktor Janukovitsj presidentkandidat for første gang. Som sittende statsminister stilte «øst-ukraineren» Janukovitsj mot «vest-ukraineren» Viktor Justsjenko. Justsjenko ble forgiftet etter en middag med lederne for den ukrainske etterretningen, og overlevde bare så vidt, mens Janukovitsj forfalsket valget og fikk flest stemmer. Det skapte Den oransje revolusjonen, og dens karismatiske og ubøyelige leder, Julia Tymosjenko. Janokovitsj måtte bøye seg, og tapte i omvalget, i januar 2005. Imens hadde det gått verk i sårene mellom øst og vest. Janukovitsj og de oransje hatet hverandre intenst mens de oransje heller ikke klarte å samarbeide. Resultatet var et oransje havari, som førte til at Janukovitsj vant en knapp seier ved valget i Januar 2010.

DET VAR LIKEVEL de færreste som hadde trodd at Janukovitsj skulle fengsle Tymosjenko i en åpenbart politisk prosess, og åpent oppføre seg som den banditten han vitterlig er, dømt som han er for både voldtekt og ran. Det var også de færreste som trodde at han kunne si nei til EU, etter at også kull- og stålbaronene i øst — Janukovitsj viktigste maktbase — hadde bestemt seg for at det var riktigere for deres forretninger å knytte den til EU en til Russland. Selv om EU sier de fortsatt holder døra åpen for Ukraina, så er det ikke så sikkert at de holder døra åpen for Janukovitsj. Presidenten kan komme til å føre Ukraina ut i isolasjon, som en paria, som et Hviterussland. Det er det demonstrantene i Kiev i ytterste konsekvens kjemper imot.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook