I Guds vold

Rystende historie om mishandling i Guds navn.

BOK: «… noen ganger tenker jeg at jeg gjerne skulle hatt litt færre lidelser nå, selv om det skulle innebære mindre salighet i himmelen,» drister den unge Julia Scheeres seg til å tenke. Hun, de fundamentalistiske kalvinistforeldrene hennes og hennes to svarte adoptivbrødre (den eldste flykter stadig hjemmefra og havner snart i ungdomsfengsel, men har rukket å dirke opp låsen til sin yngre adoptivsøsters soverom nattestid før dét) har nylig flyttet til «Jesusland» i Indiana – det amerikanske Midtvesten.

Tung lesning

Det første som møtte henne var mobbingen og avskyen hun er vant til: Å ta skolebussen sammen med en svart bror er å be om trøbbel. Hjemme ber foreldrene henne vende det andre kinnet til, selv om de voksne i familien selv ser seg nødt til – i Guds navn – å overvåke barna kontinuerlig og å slå dem både fysisk og psykisk dersom de skulle være uenige med foreldrene i noe. Så lite skal til at Julias brødre rett som det er må ut i låven – så ille blir det at faren til slutt brekker armen på broren David. «Jesusland» er tidvis tung lesning – ikke fordi boka er dårlig, den har tvert imot mange kvaliteter, men fordi det begås så grusomme handlinger i Jesu navn at det på det verste er nærmest fysisk vondt å høre om det. I familien Scheeres må barna lide på det groveste under at all kjærlighet brukes opp på Gud og alle penger på misjonærer.

Virkelig

«Jesusland» er nemlig ikke diktning, men memoarer, «en sann historie om rasisme og religiøs fanatisme», som forlaget skriver på bokas bakside. Det er forfatterens egen hjerteskjærende familiehistorie hun forteller, med særlig vekt på det kompliserte, men kjærlige forholdet til sin jevngamle adoptivbror David, som hun veksler mellom å elske høyere enn noen og fornekte, i den sosiale overlevelsens navn.

At VG kalte «Jesusland» en roman, er likevel ikke uten relevans, preget som boka er av skjønnlitterære virkemidler. Det er ingen grunn til å trekke sannhetsgehalten i tvil – teksten handler om så sjokkerende erfaringer at det ikke er rart at Scheeres husker godt. Men den eneste samtidige skriftlige kilden hun refererer til, er Davids etterlatte grønne kladdebok (han døde 20 år gammel). «Det har tatt meg 20 år å virkelig fatte sannheten om det som skjedde i Jesusland, så vel som det å miste broren min, bli utestengt fra kirken min, og forlate Midtvesten for godt,» oppsummerer Scheeres sin posisjon i dag. Det er lang tid å huske tilbake, særlig med tanke på det høye detaljnivået, på at hun gjengir både samtaler og tanker, og retter ekstremt grove anklager mot foreldre, bror og skole.

Når det er sagt, er «Jesusland» blitt en velfortalt og meget leseverdig utgivelse, selv om den nå og da er i overkant ordrik. Særlig de første 100 sidene er for omstendelige, og strukturen med to tidsplan fører av og til til gjentakelser. Skildringene av rasismen både hjemme og på skolen er vonde. David blir etter hvert sendt til en kristen forbedringsanstalt i Den dominikanske republikk.

Når Julias protest oppdages – ikke bare tyller hun i seg Southern Comfort både seint og tidlig, hver natt har hun sex med Scott Cooper og til slutt rømmer hun – ender også hun på den fengselsliknende Escuela Caribe. Internatskolen gjør alt den kan for å knekke tendenser til egen vilje eller egen tenkning på grusomste vis – under ledelse av maktsyke fanatikere som snakker om Gud og handler som noe mildt sagt ganske annet. Skildringene fra skolen er meget effektfulle, og bidrar til å utfylle bildet av en ytterliggående kristendom som har gått fullstendig av skaftet. Med tanke på alt hva hun er blitt pådyttet i bagasjen, er det imponerende at Julia Scheeres i dag er i stand til å skrive ei så sterk bok som «Jesusland».

503 Service Unavailable

Error 503 Service Unavailable

Service Unavailable

Guru Meditation:

XID: 949618304


Varnish cache server