Luke 9, based on a true story. Til alle som skal på julebord i kveld. Husk småfuglene og den slitne bakfugl.

Husk de stemmeløse, husk han som sitter utenfor restauranten, husk hun som sitter med koppen på neste hjørne, husk at du er verdensmester uten at du fortjener det. Skål? Er det lov å skrive det i dag uten å få noen på nakken?

Han stirrer på bartenderens

ensomhet mellom longdrinkene.

Han stirrer på henne som stakk av fra regninga og mumlet god jul.

Han stirrer på den gamle dressen

og den gjenglemte adressen.

Han skulle ønske han kunne stirrer på sprekken i vinduet hos mormor

der det hanger skakke engler,

ustødige lys og rare kurver.

Det gamle skybruddet nynner:

I have a dream, I have a dram.

Han stirrer på dem som sover under bordene,

under bruene,

under steinene.

Han stirrer på hun andre som

henger ved denne bardisken

som roper, jeg skal hjem,

kanskje i grevens tid.

Han stirrer på tiggeren på hjørnet som forsøker å reise seg opp.

Han stirrer på det slitne postbudet som kaster de siste gavene.

Det gamle skybruddet nynner:

I have a dram, I have a dream.

Han stirrer på fine juletreet som blåste ned i fjor og kanskje året før.

Han stirrer på de familiene som

ikke fikk noe sted å sove i natt.

Han stirrer på jukeboksen som synger på det siste verset, Romjulsdrøm.

Han stirrer på hendene som

forteller et par skillingsviser.

Han stirrer på seg selv i speilet etter stengetid, mens en stumtjener snur seg og visker: skal det være en til, kompis.

Skal det være en til før det er

for seint, for oss, for faen.

I have a dram. I have a dream.

PS: Han og hun som pakker inn det fineste de vet, tro, håp og kjærlighet og gir det til piken med fyrstikkene.