I havstrømmen

BOK: Av en eller annen grunn forbinder jeg Ernest Hemingway med sommer og sol. Ikke akkurat badeliv, men med blanke, svettende sommerdager. Slike som vi er inne i nå. Fins det noe bedre i denne varmen enn å sitte i skyggen av et tre med en bok?

Kanskje har jeg lest de fleste av bøkene til Hemingway om sommeren? Eller er det fordi så mange av dem foregår i varmt vær, enten det gjelder Nick Adams-novellene, «Farvel til våpnene», «Den ene mot de mange», «Klokkene ringer for deg», «Edens hage», dokumentarbøker og noveller om storviltjakt og tyrefektning? Hemingways miljø er ytterst sjelden nedkjølt i kuldegrader. Isen vi møter i hans fortellinger, befinner seg enten på toppen av Kilimanjaro eller nede i et glass med gin, whisky eller rom.

Poesi og slagsmål

Frankrike, Italia, Spania, Afrika, Karibia – den amerikanske dikterhelten mante fram steder nordmenn flest forbinder med ferie. Jeg har aldri vært på Bimini utenfor Florida eller på Cuba. Men jeg har noen gode minner om Hemingways etterlatte roman, «Øyer i havstrømmen», fortellingen om den ensomme kunstmaleren Thomas Hudson.

Jeg leste boka straks den kom på norsk i 1971, oversatt av Nils Lie. Jeg husker strender med gjennomlyst hav, måneskinn, drabelige slagsmål på brygga, kamp mot voldsomme fisker fra dypet, minner om kjærlighet, lekne katter, kameratskap, farskjærlighet, lengsel, jakt på tyske soldater i mudder, slam og jungel i det kubanske øyriket, minner om alt fra James Joyce til kinesiske horer. En bok gjennomsildret av kjølige setninger, velvalgte ord og endeløse samtaler mellom mennesker som lever sine korte liv på jorden uten å finne noen særlig dyp mening med det hele.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Aldri gjenutgitt

Merkelig nok er ikke «Øyer i havstrømmen» gjenutgitt i norsk billigutgave siden den kom den gangen. På antikvariater fins den heller ikke, opplaget var neppe stort. En bibliotekar må ned i magasinets mørkeste korridorer for å hente fram et eksemplar. På engelsk fins den selvsagt, men jeg vil lese den i det samme språket jeg gjorde som tjueåring.

Blir jeg skuffet? På ingen måte. Boka har fortsatt den samme evnen til å mane fram melankoli og sanselighet. I et bedagelig tempo framfører figurene – kvinner, menn, ungdom, soldater, bartendere og katter – sine rollespill, sine forsøk på å oppfylle sin plass i hverandres tilværelse. Styrt av drifter og ambisjoner, ansvar og plikt, fristelser og frykt. For ikke å snakke om sult og tørst. I sitt forsøk på å holde dødsangst og andre ubehagelige fornemmelser på avstand, omfavner Thomas Hudson den fysiske verden, først og fremst landskaper, måltider og drikkevarer. Skildringene av naturen er poetisk presise. Av den mat og drikke som er beskrevet, kunne man med letthet satt sammen en egen kokebok, fylt med spesialvarianter av alt fra potetmos til sjøåbbor, fra gin tonic til isavkjølte daiquiris, for øvrig en drink som for en sjelden gangs skyld blir skildret gjennom en metafor, fra frostens verden: «... når man drakk dem, var det som å sette utfor en fjellside på ski i silkeføre, og etter den sjette eller den åttende var det som fritt svev i en hoppbakke.»

Havet og døden

Hva det handler om? «Øyer i havstrømmen» ble skrevet i 1951 og skulle opprinnelig inngå i noe Hemingway hadde gitt arbeidstittelen «Havets bok». Den var på fire deler. De tre første er inkludert i «Øyer i havstrømmen», den fjerde var «Den gamle mannen og havet», som Hemingway ble overtalt til å utgi separat i 1952, et verk som ble spesielt nevnt av Svenska Akademin da Hemingway fikk nobelprisen to år seinere

De tre fortellingene har alle Thomas Hudson i hovedrollen. I første del er han på Bimini sammen med sine tre sønner fra to ekteskap og en gammel venn fra en fortid i Paris. Del to handler om hans forhold til en kjælen katt, en gammel hore og en ekskone som brått dukker opp i livet hans igjen. I tredje del er Hudson på tokt sammen med en gruppe kubanske partisaner, på jakt etter et havarert, tysk ubåtmannskap som har begått en massakre i en landsby. Hudson har tilsynelatende et avklart forhold til seg selv. På en annen side bekrefter han noe Jens Bjørneboe har skrevet om Hemingway: «... alt sammen handler om en syk, en dødelig såret manns kamp for å overvinne angsten etter sitt møte med livet.»

Til helvete?

«Øyer i havstrømmen» er ikke akkurat noen munter bok. Humor er ikke Hemingways spesialfelt. Boka er full av tragiske hendelser, og på mange måter er den i all sin gjennomlyste skjønnhet en ferd mot mørkets hjerte. På de siste sidene er det nesten som om boka henviser til ferden ned Kongo-elva i Joseph Conrads klassiker. Livet er en kamp; mot dumhet og forfengelighet, mot enorme sverdfisker og hammerhaier fra dypet, mot ulykker som rammer de nærmeste du har, mot de gale valgene man har gjort underveis og som det ikke nytter å angre på – og til sjuende og sist mot en usynlig fiende som sikter på deg og skyter fra et absurd jungelmørke på en øde øy utenfor Cuba-kysten.

«Til helvete med alt,» sier en person til Thomas Hudson et sted i boka. «Vi får prøve å greie det så godt vi kan,» svarer Thomas Hudson, nærmest snusfornuftig. «Men han visste at meget kom han ikke til å sette inn på det.» Ingen jublende optimisme, men godt å lese likevel. Om Hudson er ensom, blir man mindre alene i hans selskap. Omgitt av tropiske tilstander i sol & sommer-Norge, er dette en bok som kjøler en ned og kaster en slags nådig skygge over en skjør tilværelse. Og sola? Den går sin gang, ikke sant?