I heftig debatt

En spennende samling tekster fra den mangfoldige norske offentligheten, spunnet rundt et felles tema, «De nasjonale strateger».

Den overraskende akademiske opplagssuksessen, Rune Slagstads «De nasjonale strateger», har fått sin oppfølger. Ikke i form av et bind to, men det første årets debatt i samling. Gjennom nærmere 400 sider har mer enn førti journalister, politikere, skribenter og forskere, særlig historikere, kommentert verket. Noen på oppfordring, andre i forbindelse med lanseringen, en del i form av anmeldelser, men majoriteten er hentet fra «signingsferden», folkemøtene rundt boka forrige vinter.

Hummer og kanari

«De nasjonale strateger» pretenderer å foreta en analyse av den norske historien i et moderniseringsperspektiv, fra 1830-tallet og fram til i dag, med utgangspunkt i et stort antall nasjonale strateger, deres visjoner og handlinger. Intet mindre. At innleggene i kommentarboka spriker er derfor ikke overraskende, og framstår heller ikke som noe problem.

«Kunnskapsregimer» viser hvordan mennesker av ulike kjønn, aldere, profesjoner og ulik personlig legning har blitt truffet av «De nasjonale strateger». Hvordan oppfatningene av én bok kan være forskjellige, og få helt forskjellige uttrykk fra individ til individ. Fra Syphilia Morgenstiernes hyl av et debattinnlegg i Aftenposten, via til dels tunge vitenskapelige refleksjoner fra akademikerstanden, til Andreas Skartveits vakre essay.

Noe annet er forfatternes engasjement. De fleste tar ut det de har, retorisk, faglig og politisk, i en salig blanding. Dette gjør «Kunnskapsregimer» til en god bok, en spennende bok. Så det jeg savner er ikke en strammere redigering, men tvert om at bredden hadde vært større. Jeg savner for eksempel Erling Fossens svingslag i Morgenbladet, og Ottar Grepstads formkritikk samme sted. Det hadde også vært helt legitimt å ta med noen av de mange redaksjonelle kommentarene fra dagspressen.

Utvalg og hull

Felles for innleggene er respekten for Slagstads prosjekt, og en uvanlig panegyrisk omtale av dette. Men kritikken uteblir ikke. En del av forfatterne kritiserer utvalgskriteriene (eller mangel på sådanne) og ønsker å fylle ut Slagstads bilde av vår politiske historie. Det etterlyses andre politiske strateger enn Slagstads, samtidig som han kritiseres for å være for elitefiksert, at hans strateger i liten grad ses i sammenheng med de sosiale og økonomiske strukturene. Noen savner sentrale politiske emner som 1814 og 1884, annen verdenskrig og EU-avstemningene, integrert i framstillingen. På den annen side berømmes Slagstad for sitt originale analytiske grep, at han nettopp ikke følger opptråkkede stier, men prøver å gå egne veier, utenom de tradisjonelle historiske merkesteinene. At han ifølge flere av forfatterne ikke helt har lyktes, er en annen sak.

En gjennomgangsmelodi er savnet av innledning, av en eksplisitt tydeliggjøring av forfatterens egen posisjon og framgangsmåte. Atter andre mener at boka bommer i sentrale analyser. For eksempel drøfter Knut Kjeldstadli i en spennende artikkel om det ikke var biologismen som var venstrestatens kunnskapsregime, og ikke pedagogikken, slik Slagstad hevder med voldsom kraft.

Flere hevder også at Slagstad ser med et mildere blikk, kanskje for mildt, på den fjerne fortida, enn på den nære. 1800-tallets modernisering har et rosenrødt skjær over seg, mens framstillingen av etterkrigstida, særlig av Gro Harlem Brundtlands periode, gis preg av forfall, hevder for eksempel Hallvard Tjelmeland. Even Lange kritiserer Slagstad for å skli over i en mistankens hermeneutikk når han nærmer seg vår tid. Gudmund Hernes blir ikke møtt med samme godvilje som Martin Schweigaard, for å si det slik. Slik opptrer Slagstad som en subjektiv historisk dramaturg, og skaper nye helter og skurker i fortellingen om den norske moderniseringen.

Positur

Dessverre er det få som reflekterer over «De nasjonale strateger» som litteratur, og få som kritiserer Slagstads forfatterpositur, hvis vi ser bort fra superlativene, og enkelte bitende karakteristikker. Særlig i lys av den store suksessen som verket har fått, hadde det vært på sin plass. Et hederlig unntak er Fredrik Thue, som analyserer hvordan Slagstad selvbevisst skriver seg inn i norsk histories høvdingtradisjon, som nasjonal historieforteller. Slagstad poserer, skriver Thue, og det er kanskje nettopp her at vi nærmer oss årsaken til det oppstusset «De nasjonale strateger» har vakt. Av denne grunn er det også synd at «Kunnskapsregimer» ikke har tatt med noen av Slagstads svar på kritikken. Siden så ikke har skjedd, handler egentlig ikke boka om debatten om «De nasjonale strateger», men om resepsjonen, mottakelsen. Det hadde vært interessant å få forsvarets syn servert. Selv mener jeg å ha registrert at Slagstad i liten grad evner å komme ned fra tretoppene, at han ikke lever opp til sitt ideal om et åpent ordskifte i møte med sine kritikere.

Noen revidert utgave av hans bok kan vi nok derfor ikke vente oss, men vi kan glede oss over det vi får, et møte med en sprell levende norsk offentlighet og dens ymse aktører.