I helvetes forgård

Enestående om menneskets verdighet i helvetes forgård.

BOK: I 1973 ble femtiåtte militære som sto bak et mislykket kuppforsøk i Marokko, innesperret i det underjordiske fengslet Tazmamart. Der fikk de hver sin celle på tre ganger to meter, så lav at ingen kunne stå oppreist, og med bare ei luke til luft. I dette bekmørket satt de innesperret i atten år, da var over halvparten døde. Boka med den paradoksale tittelen «Dette blendende fravær av lys» bygger på beretningen til en av de overlevende, en historie som er av det mest smertefulle jeg noensinne har lest.

Eksistensminimum

Et hovedpoeng ved straffen, skriver vår jeg-person, den unge offiseren Aziz, var at fangene skulle holdes i live ved et absolutt eksistensminimum. Dette betydde at de lå på betonggulv og måtte holde seg våkne gjennom de iskalde vintrene for ikke å fryse i hjel, at de i atten år ikke spiste annet enn velling og hardt brød, at det ble plassert skorpioner i cellene slik at fangene ikke fikk sove av frykt for å bli stukket. Når de ble syke, fikk de ingen hjelp, noe som betydde at de lyttet seg gjennom medfangers smertefulle død: én som fikk koldbrann og ble levende spist av kakerlakker, en annen som døde av diaré, av sinnssykdom, av fysisk smerte.

Tankemosjon

Men denne boka er langt mer enn en skrekkroman om diktatur, tortur og perverterte fangevoktere som bare gjør jobben sin. Den er et dypdykk i menneskets overlevelsesevne når de eksistensielle grunnvilkår er skrelt ned til bunnen. Når kroppen betyr ren smerte, og den eneste kapital er hodet eller bevisstheten.

Slik sett er boka en fortelling om menneskets verdighet, der Aziz raskt finner ut at det å minnes betyr døden, og at han må holde seg til det han kaller det uforanderlige øyeblikket: «mosjonere tanken ved å holde den absolutt og skremmende klar.» Tankemosjonen består bl.a. i å konsentrere seg om ett punkt, eller en idé, i hans tilfelle den svarte steinen i Mekka, der det skal finnes spor etter Abraham.

Samtidig forteller han hvordan de organiserer seg mellom cellene: leser Koranen etter «frokost», spiller fiktive kortspill, gjenforteller bøker og filmer for hverandre. Tidsfølelsen blir ivaretatt av en medfange hvis eneste beskjeftigelse er å telle tida slik at han til enhver tid kan ramse opp nøyaktig dato og klokkeslett.

Lagre lyset

Det som gjør aller mest inntrykk er likevel skildringen av det totale mørke og den vanvittige lengselen etter lys: som de tre gangene de slapp ut (ved begravelser), og Aziz sperrer øyne og munn opp for å puste inn lyset og lagre det inni seg. Likeså beskrivelsen av hvordan andre sanser forsterkes. «Dyriske» sanser, som at de lærer seg at når ugla uler på en bestemt måte, så skal en av dem dø, og at Aziz temmer en liten spurv som kommer gjennom lufteluka, og lærer å tolke været ut ifra dens sang.

Vrien sjanger

Jelloun skriver i en tilegnelse at boka er «inspirert av et vitnesbyrd fra en gammel fange i tukthuset Tazmamart», og resultatet er blitt en helt enestående roman, også stilistisk. Likevel er det vanskelig å hylle boka som god skjønnlitteratur. Ikke bare på grunn av sjangerproblematikken, der Jellouns fiksjonalisering gjør at leserne ikke vet hva Jelloun har lagt til og trukket fra av den overlevendes beretning.

Men aller helst fordi andre overlevende beskylder Jelloun for å tjene penger på deres skjebne, mens de spør hvorfor han som en av Marokkos mest kjente forfattere aldri skrev et ord i protest mens de satt innesperret, og først slapp ut etter år med press fra bl.a. Amnesty og enkeltpersoner.