I Hitlers tjeneste

Dramatisk historie om nordmenn på Østfronten.

BOK: Forholdsvis sparsomt har vært skrevet om nordmenn som kjempet i den tyske hæren under andre verdenskrig. Som Sven T. Arneberg skriver i sitt forord til denne boka, fantes tre grupper av slike frivillige. For det første dem som meldte seg til Waffen SS, for det andre ei gruppe skijegere i Finland og Karelen og for det tredje en legion på rundt 800 mann som var med på beleiringen av Leningrad.

Det er disse siste Arneberg skriver om i denne boka. Legionen ble dannet i 1941, sendt til Leningrad under tysk kommando i 1942 og trukket ut i 1943. Med intervjuer, dagbøker og diverse arkiver som kilder har Arneberg lyktes i å skrive en samlet fortelling om hvordan disse soldatene deltok i krigshandlingene.

Katastrofe

Boka handler bare i liten grad om hvordan krigen ble opplevd på den russiske siden. For Leningrads innbyggere ble den 900 dager lange beleiringen en voldsom humanitær katastrofe, men tyskerne lyktes aldri i å innta byen.

Nordmennene som vendte tilbake, ble straffet etter krigen, men boka behandler heller ikke denne siden av denne historien. Den nøyer seg med å beskrive forløpet. Det er vanlig å oppfatte den gjengse motivasjonen til soldatene i Legionen som todelt. For det første ønsket man å støtte finnenes krig mot russerne. Det var det de fleste i utgangspunktet trodde de skulle gjøre. For det andre var de antibolsjeviker som ønsket å stanse Stalins framrykning.

Støtte til Hitlers nazistiske ideologi blir ikke nevnt som noen viktig motivasjon hos disse soldatene.

Det blir framhevet at mange både blir skuffet og overrasket over at de må bære tysk uniform og at de blir sendt til Leningrad i stedet for Finland. Men her kan jo etterpåklokskapen hos deltakerne ha ført til en justering av egne holdninger.

«Ubehag»

Arneberg siterer et brev fra en anonym kilde: «Men for oss alle var det jo Finland som var målet. Det ble vår bitre skjebne at det raknet på Østfronten, og at de stridskrefter som sto klar, måtte sendes dit hvor behovet var størst. Til den ufyseligste form for krigføring, nemlig omringnings- og blokadekrigen, hvor de som i øyeblikket har overtaket, vagler seg rundt den innesluttede by og avventer at forholdene der inne skal bli så forferdelige at motstanden må oppgis. Jeg tror vi alle ser tilbake på dette med ubehag.»

Et slikt sitat innebærer ikke noe forsvar for deltakerne i legionen. Arneberg holder seg til det oppdraget han har gitt seg selv: Å skildre forholdene på godt og vondt.

Iblant lar han seg riktignok lokke ut i indre monolog av denne typen: «Hat og hevnlyst overveldet ham. Dette skulle de svi for, fordømte bolsjeviksvin!» Eller slik: «Mens Alf lå gjennomfrossen og forlatt, begynte han å tenke på hvor vanvittig en krig egentlig er. Det måtte vel gå an å snakke sammen for å løse problemer?»

Viktig arbeid

Slike passasjer er unntaket. Stort sett formidler Arneberg de historiene han har fått overlevert, på en nøktern måte, episoder som ofte bare har én kilde, men som virker troverdige ut fra det man vet om kampene rundt Leningrad.

Et relativt kort kapittel heter «De uheldige» og handler om norske soldater på ville veier; folk som har forbrutt seg ved å drikke seg fulle, stjele rasjoner, til og med overfalle et par russiske lotter med kniv. «Uheldig» virker i denne sammenhengen som lite velvalgt begrep.

Men i det store og hele har Arneberg gjort et viktig arbeid med å samle de muntlige og skriftlige soldat-overleveringene fra Legionens meritter. Dette er dramatisk lesestoff; om kulde, blod, død, sult, nærkamp og nervepirrende skyttergravskrig. Men også om kameratskap og om forunderlig menneskelige episoder - til og med på tvers av frontlinjene.