I Hofmos vold

Lyrikeren Jan Erik Vold har skrevet en innholdsrik og veldokumentert bok om sin motpol, lyrikeren Gunvor Hofmo. Han har vært høyt og lavt og gravd fram mengder av hittil ukjent materiale for å få et fullstendig bilde av Hofmo.

Hofmo og Vold?

En himmel til forskjell, motpoler nærmest, kan man være fristet til å mene, som sentrale figurer i hver sin generasjon, der den siste hadde det akk så travelt med å forsake den første og alle dens sorg- og symboltunge gjerninger. Hofmo, mørkets sangerske, hun som ble syk av ropet på virkelighet, som led under tingenes påtrengende nærvær og la øre til stillhetens rop «fra dypere verdner enn denne». Vold, det dennesidiges hoffpoet, han som aldri har gått trett av å framheve det konkrete, verdens tinglighet, og insistert på at det er «Her. Her i denne verden vi lever.»

Man skulle tro at Hofmos lyrikk for den unge opprøreren Vold måtte likne selve innbegrepet av seinsymbolismens klamme «jeg-trykk» og metafysiske besvergelser.

Hva billedstormeren Vold tenkte om Hofmo, vites ikke. Men det er symptomatisk at han ikke nevner hennes navn en eneste gang i klippboka «Entusiastiske essays» som dekker årene fra 1960 til 1975.

Nye Hofmo

Når Vold oppdager Hofmo, vites heller ikke. Men ett er sikkert: i 1981 anmelder han en Hofmo-samling for første gang. Og siden går det slag i slag - med anmeldelser, artikler, etterord, redigering av samlede og etterlatte dikt, og som toppen av kransekaka årets bok hvori Vold også har tatt med det han har utgitt før.

Var det den nye Hofmo Vold først fikk øynene opp for, hun som sto fram med «Gjest på jorden» i 1971 etter 16 års taushet? Mye kan tyde på det. I oversiktsartikkelen «Gunvor Hofmo og det objektive korrelat» fra 1984 betegner han Hofmos lyrikk fram til 1955 som ekspresjonistisk og etter 1971 som imagistisk, og som man vil vite, går Volds egne preferanser mer i retning av det siste.

På karakteristisk Vold-vis konstaterer han at følelsesutbruddene fra nå av «oftere (er) knyttet til klare bilder, bilder som iblant står ukommenterte slik at det er opp til leseren å bestemme diktets grunntone, samtidig som Hofmos fortvilelse er glidd over fra låverødt til en mer bluesy blåtone. (...)» Det er tale om «en renselse av språket, en vilje til naknere form, en tillit til diktets bærende bilde: at teksten når fram til leseren, selv uten den hofmoske lidelse og jeg-trykk bak!»

Dette kan nok ha noe for seg, men kontinuiteten er like slående, og Vold tar da også sine forbehold. Ikke uten en viss lakonisk resignasjon konstaterer han i 1981 at det er som uhelbredelig symbolist og ikke som imagist Hofmo har sin styrke. Seinere slår han (med rette) fast at «den hjemkomst til menneskene som Gunvor Hofmo anroper alt i sin første bok, finner aldri sted i hennes diktning», og at det er den «vedholdende enstonigheten» som er hennes «styrke og egenart».

Et løft

Og Vold blir etter hvert stadig mer forsonende - og positiv - i sitt syn på den tidlige Hofmo, det sterke jeg-trykket til tross. Selv om han i 1984 rynker på nesa til snakkesalige dikt, tilgir han Hofmo fordi jeg-følelse faller sammen med den allmenne tidsfølelsen, ja, han ser den til og med som positiv i politisk perspektiv (!): «(...) syk blir den som skal godta ropet om djupere spatak og slagkraftigere våpen, hele den etterkrigsoptimisme som var frekk nok til å kalle seg virkelighet ».

Det står stor respekt av Volds innsats for å utbre kjennskapet til Hofmos diktning. Årets bok er et mektig verk, et løft, et resultat av mange års nitid granskning. Vold har vært høyt og lavt, gravd fram mengder av hittil ukjent materiale, hatt mange og lange samtaler med etterlevende som har kjent Hofmo, kort sagt, gjort alt som har stått i hans makt for å skaffe seg et fullstendig bilde av dikteren og mennesket Hofmo.

Boka består av flere deler. Den rommer alt Hofmo har skrevet i prosa: foruten noveller og skisser, alt fra skolestiler til reisebrev fra Paris, fra kronikker om kinesisk lyrikk til kommentarer til egne dikt, samt et ukjent diktmanus fra 1955 og en rekke bilder og fotografier. Ikke minst inneholder boka det Vold med kledelig beskjedenhet kaller en biografisk skisse. Her får vi likevel det meste å vite om Hofmos liv og familiebakgrunn, og finner kanskje også forklaringen på Volds overbærenhet med Hofmos jeg-trykk.

Gaustad

Her får vi høre om Hofmo-familiens tunge ofre under krigen, om Hofmos lesbiske legning og hennes lange psykiske lidelseshistorie, med flere opphold på Gaustad, det siste på over ti år. Ikke minst får vi høre om hennes jødiske venninne, Ruth Maier, som fant døden i nazistenes gasskamre.

Det er her vi støter på grunnfjellet i Hofmos diktning; det er smerten og skyldfølelsen ved tapet av Ruth diktene hennes hvelver seg over. Og med dette in mente kan man ikke undre seg over at jeg-trykket er stort.

Enstonigheten betegner Vold som en styrke ved Hofmos lyrikk. Ja, kanskje det, men reint bortsett fra den utbredte enigheten om at hun hører med til våre fremste etterkrigslyrikere, så blir en snarere slått av at hun aldri går på akkord med sine følelser og oppviser en innett vilje til å holde fast ved sin egen subjektive sannhet, ved det hun selv anså som viktig og riktig. Under sykdommen kunne det gi seg temmelig bisarre og ubehagelige utslag, men for dikteren Hofmo var det et entydig pré. «En ung pike skal ikke vakle mellem meninger, men holde fast bestemt på den hun tror er riktig,» skrev den 14-årige Gunvor som svar på skolestilens spørsmål om hvordan en ung pike bør være. Dette synet forble hun trofast mot helt til sin død.

I «Mørkets sangerske» møter vi Vold på det mest romslige. Når han først lar seg begeistre, er han rede til å tilgi det meste. Som gladmadr mikill og poet med stort hjerte skulle man tro at Hofmo, verken som kvinne eller poet, var en person etter Volds hjerte. Men lytter man nærmere til Volds dikt, trer det også mørke toner fram her. Disse har Vold åpenbart funnet klangbunn for i Hofmos dikt. Likevel likner «Mørkets sangerske» et møte mellom to vidt forskjellige temperamenter - et møte som har båret frukter enhver lyrikkinteressert leser bør sørge for å få brakt i hus så hurtig som mulig.