I innbilningens verden

Fra barokkens overflødighetshorn

CD: Historisk fantasi er underkjent som sanseorgan når det gjelder oppfattelse og utøvelse av musikk. Det er rart, fordi den gir tifold avkastning når utøverne tør

å slippe den løs.

I 1764 skrev for eksempel Michel Guy de Chabanon at «som forfatter av operatiske symfonier hadde

Rameau verken forbilder eller rivaler». Klangbunnen for utsagnet er selvfølgelig at Rameau aldri skrev noe større instrumentalverk. Han skrev aldri noe annet enn operaer i hele sin karriere. Men hva om han hadde gjort det, må Marc Minkowski ha tenkt, før han hentet fram Rameaus store operapartiturer og plukket instrumentalmusikken i dem sammen til en innbilt symfoni.

NÅ ER DEN UTE PÅ CD, spilt av barokkspesialistene i Les Musiciens du Louvre. Det skal både Rameau og vi prise oss lykkelige for.

For her kan vi høre hvorfor det gikk som det gikk i fransk barokkmusikkliv, der alle snakket om hvordan musikken skal etterlikne naturen. Og det gjorde komponistene så til gagns, at publikum mistet interessen for hva som ble etterliknet, og helt lot seg innta av kvalitetene i etterlikningen. For hvem bryr seg fortsatt om skapelsesprosessen i naturen, når den musikalske omskapelsen av klang og lyd til uttrykksfull form er så

briljant som i ouverturen til «Zaïde», for eksempel, som her åpner Rameaus innbilte symfoni.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og slik fortsetter det, CD-en gjennom, med rytmisk vitalitet og klanglig fantasi i særklasse, både hos

Rameau og utøverne. Musikerne feier over den franske barokkmusikken i et sveip som gjør deg stum av

beundring og yr av glede. Sjelden har du hørt mer overskuddspreget musikk - og musisering.

DET ER MUSISERINGEN som tar deg i Andreas Staiers utgivelse av Mozart-sonater også, som han spiller på hammerklaver, på Harmonia Mundi. Hammerklaveret har ellers ofte den leie, moderne assosiasjonen med seg av å låte som stumfilmpiano. Men ikke når Staier spiller Mozart på instrumentet.

Han spiller seg helt fri fra ettertidas båndlegging av klangbildet som gammelmodig, og får utnyttet hammerklaverets letthet og rapiditet til å få fram Mozarts nærmest eksplosive oppfinnsomhet.

Dette er ikke innbilt musikk, men den er gjenskapt med stor innbildningskraft. Staier framhever sider ved Mozart som ellers glattes over i mer moderne tolkninger og overrumpler oss på måter vi ikke ville være foruten. Han gir oss kort sagt Mozart med et musikalsk ettertrykk som gjør komponisten mer sprelsk og gjenstridig.

SÅ FINNES DET MUSIKK som er mer soft-spoken , musikk som dyrker en form for letthet som får vekt gjennom anstrøket av melankolien som aldri helt slipper taket. Robert Johnson, fra Shakespeares England, har signert mye slik musikk, og Matthew Wadsworths

myke anslag på lutt fanger inn stemningen og holder den så forsiktig fast at den aldri brister. Carolyn

Sampsons intense, men lette sopran fyller klangbildet ut, og viser oss hvordan også melankolien kan ha en

uimotståelig sjarm.