I katastrofens kjølvann

Sårt og stringent om et liv i tragediens kjølvann.

«Tidlig november. Klokka er ni. Kjøttmeisene smeller mot vinduet. Noen ganger flyr de svimle avgårde etter sammenstøtet, andre ganger faller de og blir liggende i nysnøen og kave før de kommer seg på vingene igjen.» Dette skriver forfatteren Arvid, hovedpersonen i Per Pettersons siste roman, mens han selv kaver med å skaffe seg fotfeste i tilværelsen.

Allmenngyldig

I kjølvannet av plutselig død og tragedie skjer det mye med de etterlatte som de vanskelig kan fatte eller forutse. Sorgen har ingen fasit, og veien mot selvinnsikt og forsoning kan være lang og forvirrende smertefull.

Leseren forstår at katastrofen som skildres er «Scandinavian Star»-ulykken, der både forfatteren og romanfiguren mistet flere av sine nærmeste. Selve båtbrannen utgjør likevel bare et nødvendig bakteppe, og Pettersons store fortjeneste er at han frigjør fortvilelsen og gjør den om til en allmenngyldig og tross alt konstruktiv erfaring. «Jeg skriver meg inn i en mulig framtid,» tenker Arvid. Dette blir også forfatterens og leserens framtid, og i Pettersons forfatterskap er den aldri uten håp.

Forståelse

Arvids problem er at han, gjennom de seks årene som er gått siden foreldrene og to brødre omkom, ikke egentlig har forstått sitt eget reaksjonsmønster. «Det er greit for meg,» som det gjentatte ganger blir forsikret i Pettersons tidligere roman med samme tittel. Men så er det altså ikke greit i det hele tatt, men tvert imot helt uutholdelig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Verst for Arvid er tapet av faren, en fåmælt og nøktern fabrikkarbeider og idrettsmann, som tilhørte en ganske annen og mer begrenset verden enn sin samfunnsbevisste og litterære sønn. Mye var usagt dem imellom, og først nå går det opp for Arvid at tapet er og blir uopprettelig. Det han aldri fikk sagt til faren må forbli uuttalt, og han må lære seg å la de døde hvile. Boka skildrer Arvids vei mot denne innsikten, og hans forsøk på å forstå farens liv og skjebne - og dermed også seg selv.

Etter hvert som han arbeider seg gjennom sin egen og familiens historie, blir det åpenbart at det er på tide å heve blikket mot omgivelsene. Dette gjelder også forholdet til hans eneste gjenlevende bror, som forsøker å ta livet av seg i forbindelse med en skilsmisse, mens Arvid er oppslukt av egen elendighet. «Ikke fortell meg om skilsmisser. Faen, jeg veit alt om skilsmisser,» svarer han når broren ringer ham midt på natta, som et rop om hjelp.

Sårhet

Det er en underliggende sårhet i Pettersons litterære stemme, som bidrar til å avvæpne all bitterhet og sorg. Kanskje har den aldri vært større enn i denne siste romanen, hvor tapet synes nesten uoverkommelig - men der retningen fremdeles er den samme som i tidligere bøker. Opp og framover, gjennom gjørma hvis man må, alltid med sterk vilje og sammenbitte tenner.

Pettersons forrige roman, «Til Sibir», var bredere anlagt og noe mer poetisk i uttrykket, mens «I kjølvannet» framstår som mer konsentrert. Kanskje er den også mer personlig, og derfor smalere i nedslagsfeltet. Uansett er Petterson den samme, når han i begge tilfeller viser oss mennesker som kjemper og famler, som går på trynet og som reiser seg og retter ryggen på ny.

Språket er tilsynelatende enkelt og liketil, men alltid gjennomarbeidet og stringent til det ytterste. Slik unngås alt som smaker av føleri eller tompreik, og i lesningens kjølvann blir livet og litteraturen en stund forunderlig ubesværet. Før man kaver seg videre.