i kent stil

Nordens største rockestjerner er mer deppa enn noensinne.

VI HAR DRATT østover, til bydelen Örby. Stockholm er hvit og kald, vi kjører gjennom gatene og ser gule villaer. Flaggstenger suser forbi, hvite stakittgjerder også, og Volvoer med snø på taket. Der, midt i tjukkeste svenskeidyllen, sitter fem rockestjerner. De sitter henslengt i en sofa i det nye studioet sitt, og det er siste fredagen i januar og plata er nesten ferdig. Mikseren sier den er blitt fantastisk, at det bare er en magefølelse han har, og alle er i godt humør. Det til tross for at «Du & Jag Döden» ifølge bandets hjemmeside skal være «sjukt deppigt».

-  Men det er jo den høyeste karakteren man kan få, det, forklarer vokalist Joakim «Jocke» Berg.

Håret hans er kjemma bakover. Han har svarte cowboyboots.

-  Når vi hører en bra låt, sier vi: «Fan, den där var deppig».

Martin Sköld, bassisten, nikker.

-  Har vi laget noe bra, er det en sjukt deppig låt. Og så pleier vi å si sånn: «Hade du kul i går?»

Han legger stemmen ned.

-  «Ja, det var så jävla deppigt».

DET HAR GÅTT tre år siden braksuksessen «Vapen och Ammunition», da svenske Kent for alvor ble Nordens største rockeband. Siden starten i 1995 har de solgt over 1,3 millioner plater, og fansen har ikke tenkt seg noen steder. Den nye singelen «Max 500» gikk rett til topps på listene i både Norge og Sverige, og da billettene til sommerturneen ble lagt ut for salg, ble 50.000 av dem revet bort første dag. Det var før det svenske publikummet hadde hørt så mye som en eneste strofe fra den nye skiva. Men på hjemmesiden hadde Jocke skrevet «Denna skiva är fan i mig tjugo ggr bättre än ALLT vi gjort tidigare. Stolt kan jag meddela att jag spelar i det bästa bandet i världen just nu! Helt sjukt.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Får dere aldri prestasjonsangst, dere?

Martin sparker beina opp på bordet.

-  Vi er alltid forberedt på backlash, sier han.

-  Men hvis man tenker hva folk kommer til å synes, er man i trøbbel, sier Jocke, som tenker som så at hvis bandet selv liker låtene, kommer det til å være noen andre som gjør det også.

-  Det er en gang i karrieren man lager den skiva som alle kjøper, som alle liker. Nå har vi gjort det. Vi trenger ikke gjøre det om igjen. Vi ville ikke lage «Vapen & Ammunition part two». Det blir jo bare tråkigt.

JOCKE SER TILFREDS ut. Han legger det ene beinet over det andre på den svarte skinnsofaen og er mild og blid og rolig. Han er blitt pappa siden sist. Og mangemillionær har han vært lenge. Kent trenger ikke selge 600 000 eksemplarer av det nye albumet for å få salt til maten. Ifølge den svenske avisa Expressen har gutta fra Eskiltuna tjent rundt 130 millioner kroner på musikken sin de siste ti åra. Men nå er kriblinga tilbake. Jocke og dom andra er klare for å gi folket musikk igjen.

-  Vi tar en skive om gangen. Før eller seinere, når vi har hatt et langt opphold, kjenner vi at vi må gjøre noe, sier han.

-  Når vi en gang ikke kjenner det, kan vi bare la det «fade away». Det er da vi gir oss. Det er ikke sånn at vi planlegger at dette er tredje siste skiva vår.

Sist gang svenskene så Kent, før svenske Grammis nå nylig, var på en fullsatt Stockholms stadion i 2003. Det var på selveste nasjonaldagen. Publikum hadde på seg hvite klær. Noen kalte dem «Ku Klux Kent». Årets turne skal foregå inne i svære telt, for å unngå det nordiske sommerlyset. De har allerede blitt kritisert for å legge konsertene sine slik at de konkurrerer med festivaler, men som Martin sier, «man får faktiskt spela var man vill i det här landet». I Norge må du til Lillestrøm får å få med deg konserten. Men det kan tenkes Kent, en gang i tida, returnerer til Meieriet i Sogndal.

PÅ «DU & JAG Döden», forteller Jocke, er det ikke er så mange åpenbare hitlåter, det er mer et album . Kent er fortsatt «suckers for melodier», men låtene er ikke så «tight» klemt inn denne gangen.

-  Skiva kommer nok til å få alle som hater Kent til å hate oss mer. Men man kan vel si at vi har gått tilbake til tidligere plater på måten vi har spilt den inn.

-  Ja, sier Sami.

-  Det er mer live. Fem personer i et rom. Øve, og så spille inn.

Martin forteller om å jage det opptaket som er så vanskelig å få på tape.

-  Det er når man spiller låten akkurat så bra som man kan. Når man har øvd på den veldig lenge, men mens man enda synes låten er fet. Av og til, hvis vi har spilt en låt for mye, føles det jo som vi gjør en cover.

Denne gangen trengte de verken se på klokka eller telle penger mens de var i studio. For nå er studioet endelig deres eget.

-  Før hadde vi fem uker, og da måtte vi være ferdige, sier Jocke.

-  Vi hadde kanskje halvparten av låtene ferdig, og så ble resten en slags redningsaksjon, der vi måtte gjøre det beste ut av hva vi hadde. Men nå har alt bare stått her for oss, liksom.

Kjøkkenet i rustfritt stål. Studioet med femti gitarer. En hel hylle fylt med pc-spill. Studioet i Örby, som sto ferdig i august i fjor, er blitt lekegrind for de voksne guttene.

-  Alle burde få spille inn plater sånn, syns vi, sier Martin.

-  For eksempel tror man av og til at man har spilt inn en langsom låt. Så er det kanskje egentlig en rask en, men hvis man bare hadde de fem ukene, ble det gjerne en langsom en likevel, sier Sami.

-  Og så går man og gremmer seg etterpå.

KENT HAR FOR lengst slått seg til ro i Sverige. Det gikk liksom ikke i England og USA. Og etter hvert har bandet droppa det store utland og engelske tekstoversettelser en gang for alle. Nå konsentrerer Jocke seg utelukkende om svenske, smådeppa tekster, som «vi ska alla en gång dö». For det, påpeker han, er jo tross alt sannheten.

-  Landsmennene deres i Mando Diao har kalt dere «gamle og trøtte» Er dere det?

-  Ja, sier Martin.

-  Jo, sier Sami.

-  Tingen er, sier Jocke.

-  At når vi var i deres posisjon, gjorde vi akkurat det samme. Vi kalte det største bandet vi kunne komme på for gamle og trøtte og feite og stygge. Man må jo sparke oppover.

-  Det er jo fint at tradisjonen lever videre, synes Martin.

-  Men vi innså når vi hadde pratet skit om noen, var at man treffer de man har pratet skit om veldig snart. På en eller annen fest eller noe, sier Jocke.

-  Sverige er jo så lite og alle bor på samme sted, så plutselig sto man der med ølen i hånda og da var det sånn «Tjena, vi bara skojade!» Eller så må man kjøre fullt ut. Men da blir det jo slagsmål.

-  Så Mando Diao har ringt og bedt om unnskyldning?

-  Ja, sier Martin.

-  De gjør det hele tida.

DET ER BARE en ting igjen. Vi må nesten spørre, før Kent går inn til gitarene sine, til trommene, før de drar hjem til familien, til gul villa med flaggstang.

-  Dere som er svenske norgesvenner. Synes dere det er trist at vi forlot dere for 100 år siden?

-  Nei, sier Martin kontant, han har fortsatt beina på bordet.

-  Hvis ikke det hadde skjedd, hadde man ikke hatt noe sted å dra til. Og så hadde man mista tax-freen. Men, minner han seg selv på.

-  Vi skulle hatt oljen.

-  Tax-free er gøyere enn olje, mener Sami, før Jocke kommer fram til noe de alle kan enes om.

-  Om man kunne hatt Norge som et sånt gigantisk Disneyland, sier han.

-  Det hadde vært bra.