Anmeldelse: Ed Sheeran - «÷(Divide)»

I kjEDsomhetens navn

Ed Sheeran tar minste motstands vei på sin tredje palte.

ALBUM: Om man en gang i framtida slår opp folkelig i et leksikon, er det stor mulighet for at du finner et bilde av Ed Sheeran der.

Gutten med det bustete håret, de keitete brillene og kassegitaren som i ekspressfart har rappet og sunget seg inn i et stort antall av klodens muskkhjerter med sitt jordnære og vinnende vesen. Ikke la deg lure av at han påstår å ha smelt til Justin Bieber i fylla.

Noen innholdsrike år etter debuten «+(Plus)» fra 2011 er Ed Sheeran en av verdens mestselgende artister. En posisjon som neppe vil forandre seg med hans tredje forsøk. I skrivende stund er samtlige av platas tolv spor inne på topp 20 av Spotifys mest streamede låter globalt.

Det kan virke som om briten har klart å manøvrere seg fram til grensesnittet av verdens befolknings musikkinteresse. Det innebærer at det skal være ganske friksjonsfritt, renset for de aller største pretensjonene, mildt eklektisk, men aldri utfordrende, og mest av alt lett for øret.

Slik sett tikker «÷(Divide)» av de fleste boksene. Den er rund i kantene, vidtfavnende og ganske velskrevet. I alle fall om målet er å spre seg tynt og behage noen hver.

Det begynner med Sheeran lett rappende i «Eraser», hvor veien til det første stadionrefrenget er kort. Han slipper ikke stadionambisjonene helt med en gang, «Castle On the Hill» låner gitar- og oppbyggingstriks fra U2s «Where the Streets Have No Name». I sannhetens navn, så kjennes det litt billig. «Shape of You» er allerede i ferd med å påføre verden kollektiv hofteslitasje. Den er fin sånn sett. «Galway Girl» er Sheeran i godt gammelt folk-modus igjen med ivrige fioliner, kimende fløyter og litt mer rap.

På et generelt grunnlag sitter man likevel med en følelse av at kalkulatoren har væt et viktig verktøy i låtskriverprosessene her. Det pøses på med sødmefylte ballader mellom slagene, og etter endt løp sitter man med en følelse av noe som i utgangspunktet skal være personlig egentlig er helt upersonlig.