I kjølvannet av en katastrofe

Verden ble aldri den samme etter Scandinavian Star-tragedien. Først nå har forfatter Per Petterson klart å sette ord på tapet av familien sin.

Verden ble aldri den samme etter Scandinavian Star-tragedien. Først nå har forfatter Per Petterson klart å sette ord på tapet av familien sin.

HØLAND (Dagbladet): - Der skauen slutter, ser du jordene, et hvitt vinkelhus og en rød låve. Der bor jeg.

Per Petterson tar imot i lurvete tøfler, hvit T-skjorte og en grønn vest som ikke klarer å skjule den tettpakkete muskelharde kroppen. Før vi har nådd trammen, har vi sett fire dyreslag: sauer, hest, to katter og ei bikkje. Ennå har vi ikke truffet hønene.

- Alle trudde jeg var mega-urban, svart og slimm, sier Veitvet-gutten. Men i 1993 stempla jeg ut, gitt. Heldig gutt. Det er som å bo i Montana her. Glad jeg er her. I byen blir'u så full. Og så er det alltid så langt hjem.

Og jeg som ikke hadde tatt i et dyr. Hadde ikke hvit mus engang i oppveksten. Var redd dyr. Skjønte dem ikke. Nå veit jeg ikke hva jeg dreiv med før. Nå slakter jeg lam, er blitt kasta av hesten. Jeg kjenner det i magan når lammet skal vandre. Men så tenker jeg: Alt er stoff. Nå kan jeg skrive om det også.

For det er forfatter Per Petterson er. Nå kommer den femte boka: «I kjølvannet». Bøker som representerer noe av den fineste prosaen i nyere norsk litteratur.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fem bøker om familiebånd, sorg, desperasjon, skyldfølelse, angst. Og drømmer. Tette portretter, aggressive og ømme, av mennesker. De kommer leseren nær. Han beskriver ikke følelser. Han framkaller dem.

Nervøs

Alle personene hans har en slags begynnelse i Per Pettersons eget liv. Også i «I kjølvannet». Hovedpersonen, Arvid på drøyt 40 år, vil resten av livet preges av katastrofen som rammet ham og broren, da foreldrene og en annen bror omkom i en brennende båt.

Per Petterson mistet selv moren, faren, broren og kusina i Scandinavian Star-ulykken, der 158 mennesker omkom.

- Jeg er mer nervøs foran utgivelsen av denne boka enn noen gang tidligere, sier han og ruller en ny røyk fra den blå Petterøe-pakka. Han soper tobakksrusket opp fra voksduken på bordet i det lavloftede kjøkkenet på den gamle husmannsplassen. Vegger og skap er lysende grønne og blå. I kroken henger hvitt pyntehåndkle. På hyllene står gammeldagse sukker- og melkrukker. Over dem en femtitalls kjøkkenvekt.

Idyll

Per Petterson henter kaffekjelen fra den gamle vedkomfyren som buldrer påståelig i forsøk på å varme opp det gamle huset i Høland. Forsytiaen er sprunget ut, varmende gult, i vasen ved vinduet. I stua spretter gåsunger på lange greiner.

Omgivelsene eier en idyll du aldri finner i bøkene hans.

- Du skjønner, jeg hadde bestemt meg for aldri å skrive om ulykka. Jeg skulle ikke skrive en sånn «Titanic-bok». Det ville blitt spekulasjon. Nå er jeg redd for at avisene skal dra fram hele Scandinavian Star igjen.

- Hvordan opplevde du mediene da du var midt oppe i det?

- Helt greit. Det var så svært. Derfor stilte jeg opp. Det føltes riktig. Hadde ekstremt behov for å prate. Egentlig brukte vi media litt. Nå synes jeg ofte avisene har en noe nekrofil dekning av svære ulykker. Når jeg ser tilbake, kunne de nok ha beskytta oss litt mer mot oss sjøl.

Jeg husker jeg satt i TV-intervju med ringen til mora mi på fingeren. Ringen var det eneste som var igjen av henne. - Åssen føles det? spurte journalisten. Hva faen svarer du da?

Skyldfølelse

Nå har Per Petterson lagt ulykken bak seg. Han ligger ikke om natta og drømmer om brennende båter.

- Jeg kan ikke forandre på noe. Men fire liv som var rundt meg er borte. Og når den forrige generasjon stikker, enten det er brått eller venta, kommer skyldfølelsen. Den dårlige samvittigheten. Hvorfor var jeg ikke mer ålreit? Hvorfor sa jeg ikke det? Hvorfor gjorde jeg ikke det? Jeg tror den er allmenn, den skyldfølelsen.

- Foreldrene i boka likner på dine?

- Boka mi handler mye om Arvids forhold til faren. Sjøl skjønte jeg ikke faren min. Jeg var stolt over at han kom fra arbeiderklassen. Men han sto ikke på barrikadene. Sa sjefen hopp, så hoppa'n. Jeg veit han leste de første bøkene mine. Men han sa aldri et ord. Veit ikke om han var stolt eller flau. Følte han seg underlegen overfor meg? Faen, hvis det var sant.

Mora mi var en annen type, dansk. Hu fikk aldri gå i gymnaset og kom tomhendt til Norge. Men hu hadde lært seg tysk gjennom en brevvenn. Hu vaska på skolen og leste Günter Grass på tysk. Du må ha noe i påsan, sa mora mi.

Samhold

Per vokste opp på Veitvet, der slåsskampene var saftige, samholdet sterkt. Skauen lå like bak blokkene og rekkehusene. Dit søkte både Per og bøkenes unggutt. Der satt han med notatboka og blyanten og prøvde å skrive en eneste sann setning, som Hemingway.

Han var skoleflink, men fant seg ikke til rette i gymnaset. Droppa ut og begynte som ufaglært assistent i rotasjonen hos Allers. Gikk et par år på bibliotekskolen, før han søkte jobb hos Tronsmo og ble bokhandelens «utenriksminister». Kjøpte inn og solgte særlig amerikansk litteratur, som han ble spesialist på. Tronsmo ble hans universitet.

Hemingway

Det hadde begynt med Hemingway i ungdomsåra.

- Og så Helge Ingstad, Gunnar Larsen og Arthur Omre. Faen som de kunne skrive effektiv prosa. Hva de fikk til på norsk, sier Per.

- Jeg har lest alt du har skrevet, og føler at jeg vet alt om deg.

- På en måte gjør du det. På den annen side veit du ingenting. Jo da, det var mora mi jeg skreiv om i «Til Sibir», men det var ikke henne likavæl. Jeg skriver om en familie med paralleller til min egen, men det meste av det de sier og gjør, er diktning.

- Er «I kjølvannet» din mest personlige bok?

- Alle mine bøker er personlige. Alle trur det er sjølbiografi. Det hender venner ringer og brøler: Det va'kke sånn, faren min leste aldri Cocktail. De kjenner igjen noe, men så stemmer det ikke likavæl.

Og broren min har aldri prøvd å begå selvmord, sånn som det står i boka. Men rammene rundt bøkene kan være virkelige nok. Jeg trenger et tau å holde meg i. Noe fysisk som stemmer.

Hemingway snakka om en skitt-detektor som slo ut når han begynte å tulle. Jeg har den også. Røde lys blinker når det tipper over i noe som er sentimentalt. Folk ska'kke grine når noe er trist. De skal kjenne det i magan som ham de leser om. Jeg æ'kke no' jævla medium som skriver det som strømmer på. Jeg tar ting på hæl'n og sparker dem inn i manus, når jeg synes de hører hjemme der. Blinker lyset, går jeg heller ut og klipper en sau. Jeg må opprettholde trøkket.

Barndom

Vi går ned i skrivestua nede i hellinga. Der står farens utskårne bokhylle som ble avgjørende for Pers barndom og resten av livet.

- Mutters snapsglass, kommenterer han, da jeg løfter et lite tinnbeger. Vi brukte dem julaften. Vemodig.

På veggene henger familiebilder og portrett av Hemingway. CD-hylla er full av Joni Mitchell og Bob Dylan. Dronninga og kongen, sier han.

I vinduet bak PC-en et barndomsbilde av ham selv. Når han skotter på det, kommer assosiasjonene. Bak skrivestolen står gitaren som er blitt stativ for hatten han kjøpte hos Fretex i Lillestrøm, en slik fedre brukte før. På skrivebordet ligger begynnelsen på en ny bok: «Ut og stjæle hester».

- Når den kommer, kan ingen si at det handler om meg eller om faren min.

Bokhyllene er tettpakka. Mest utenlandsk.

- Jeg blir nervøs av å lese norske forfattere. Hvorfor klarer den kødden å skrive 400 sider, når jeg bare fikser 200? Men så tenker jeg: jeg skal faen meg vise dem hvem som kan skrive prosa.

Det har han gjort.

ETTERLATT: Per Petterson mistet foreldrene, broren og en kusine i Scandinavian Star-ulykken.