I kjølvannet av et sjokk

En gripende historie, men det er for mange baller i lufta, og prosjektet blir litt utydelig.

BOK: Det handler om å finne fotfeste igjen etter et sjokk og om den ambivalente relasjonen mellom foreldre og barn i Merethe Lindstrøms «Ingenting om mørket». Romanens hovedperson og jeg-forteller, Stein, befinner seg i sjokkets kjølvann etter at sønnen hans, Mathias på tretten år, har forsøkt å ta sitt eget liv, og ble reddet av Stein i siste liten. Med sin antydende prosa gjengir Merethe Lindstrøm tilstanden Stein befinner seg i med innlevelse og troverdighet: katastrofebevisstheten, detaljfikseringen, skyldfølelsen og den desperate famlingen etter å rekonstruere historien, finne svaret og få den tause sønnen i tale.

Hva har skjedd? Hvorfor? Hvor skar det seg, og hvordan kan man reparere det igjen?

Mareritt

Hovedhandlingen i romanen utspiller seg i løpet av noen timer etter at Stein kommer for seint til en avtale med Mathias, og sønnen heller ikke dukker opp hjemme. Vi følger Stein i hans leting rundt i byen etter sønnen, beskrevet med marerittets desperate nummenhet, hvor man er tung og treg, faller i staver og ikke klarer for eksempel å slå et nummer på telefonen.

Denne motstanden finnes også nedfelt i romanens oppbygning. Det store drivet framover som skapes av farens jakt etter sønnen, bremses opp av lengre partier hvor Stein minnes sin egen barndom og oppveksten med sin far, som var periodevis psykotisk. Leserens sympati befinner seg lenge hos Stein, men etter hvert opplever man også at hans historie og følelser både står i veien for jakten og skygger for sønnen. Det er jo farens virkelighet og smerte som står i sentrum i denne romanen, sønnens stemme slipper ikke til.

Vi gjenkjenner Merethe Lindstrøms interesse for barnets utsatthet og sårbarhet i forhold til de voksnes virkelighet fra tidligere bøker. Overgrepet er et sentralt motiv i «Ingenting om mørket». De voksne, med sine egne behov, står hele tida i fare for å tråkke inn over barnets grenser, om enn i beste mening. Med innsikt og teft fanger Lindstrøm opp situasjoner hvor det stilles spørsmål ved om de voksne paradoksalt nok kanskje skader sitt barn idet de prøver å skåne det. Eller skåner med den ene hånda og skader med den andre. Det er denne dobbeltheten Lindstrøm innkretser.

«Ingenting om mørket» fører på mange måter en slags litterær dialog med særlig tre andre romaner som kretser rundt liknende temaer: Håvard Syvertsens roman «I lyset», Merete Morken Andersens «Hav av tid» og Hanne Ørstaviks «Kjærlighet».

Lindstrøm legger an tre perspektiver på sin historie: sønnen (Stein) i forhold til en psykisk syk far, faren i forhold til en suicidal sønn og sønnen som etterlates alene.

Novellistisk

Romanen kan således leses som en slags replikk til de nevnte bøkene, gjennom at Lindstrøm ser den voksne i rollen både som forelder og barn. Hun belyser således hvordan handlingsmønstre repeterer seg opp igjennom generasjonene, at det er mekanismer som virker i personene, nesten over hodene på dem.

Men jeg synes nok ikke denne relativiseringen av perspektiver gjennomføres så godt i romanen. Mitt inntrykk er heller at romanens nedslagsfelt blir for spredt, noe som medfører at prosjektet etter hvert framstår som noe utydelig.

Utydelig

Lindstrøm er kjent som en dyktig novellist og «Ingenting om mørket» er i stor grad bygd opp omkring novellistiske, fortettede scener. Men disse hoper seg litt opp, og man forstår ikke alltid hva de representerer i boka, hvorfor de er med. Også språklig fører meningsfortetningen noen ganger heller ut i utydeligheten enn spenningen.