I kjølvannet

Utdrag

Det var noe med et ansikt. Jeg hadde aldri sett det før, men jeg kjente det igjen, og når jeg tenker på det nå, er det ubehagelig. Noen ga meg et glass gin. Jeg hadde fått nok allerede, jeg ser hånda mi rundt glasset, glasset er helt fullt, og så husker jeg ikke mer annet enn det ansiktet, og nå står jeg med panna mot vinduet i døra til denne bokhandelen, og jeg sparker i døra. De må slippe meg inn. Jeg veit ikke hvor lenge jeg har stått her. Jeg har vært ute av denne verden, og nå er jeg tilbake, og jeg føler meg ikke bra. Hvorfor er det ingen som åpner. Jeg sparker i døra. Det går folk bak meg på fortauet, men jeg snur meg ikke, bare klemmer ansiktet mot glasset så nesa mi blir flat og stirrer inn på rekkene med bøker. Det er mørkt der inne, men ute er det lyst. Det er morgen, det er sol mot nakken, men jeg tør ikke snu meg. Det glasset med gin var i går og mange mil fra denne gata i sentrum av Oslo.

Noen kremter og sier:

- Jeg tru'kke det er noen der inne nå. Det er nok for tidlig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg kjenner den stemmen, det er dama i kiosken ved siden av, jeg har hørt henne i årevis. Hun står rett bak meg. Jeg kunne plukka henne ut med ryggen til midt på Aker Brygge en lørdag klokka to i juni. Jeg har kjøpt Petterøe 3 og Dagbladet og kvikk-lunsj av henne siden 1981. Og da husker jeg det. Jeg jobber ikke her lenger. Jeg har ikke jobba her på tre år. Jeg står helt stille uten å puste og venter på at hun skal gå. Det er godt ikke å puste, for det gjør vondt i sida hver gang jeg trekker lufta inn. Men til slutt må jeg puste likevel, det piper i halsen eller lenger ned, og smerten i sida er der med én gang. Det er lungekreft, det er jeg overbevist om, og jeg kjenner meg så trist fordi jeg har lungekreft og temmelig sikkert snart skal dø.

Det er stille bak meg nå, så hun er nok gått igjen, og da gråter jeg littegrann med nesa mot glasset i døra mens jeg ser inn på rekkene med bøker og tenker på at butikken har fått mer plass siden jeg slutta, større golvflate, og dermed flere hyller med plass til mange flere bøker som jeg aldri kommer til å kunne lese fordi jeg skal dø av lungekreft.

Jeg er treogførti år. Da faren min var på min alder var jeg nettopp født, og han hadde ikke rørt en sigarett i hele sitt liv. Alkohol drakk han bare til søndagsmiddagen; én langpils, fordi han hadde fortjent den. Kroppen skal være et tempel, sa han, ikke en kalka grav. Han var skiløper og bokser, og når han pusta kom lufta inn i lungene hans helt uten motstand, og det gjorde ingenting, for det var mye reinere luft den gangen. Når han hosta, var det fordi han var forkjøla, og det var han sjelden. Nå er han død, men det er ikke hans skyld. Hvis jeg dør nå snart, er det temmelig sikkert min egen skyld. Det er forskjellen på oss, og det er en ganske stor forskjell.

Jeg hoster og ser ned, jeg ser hendene mine. De har en tomhet jeg ikke kan forklare og er svarte og har skrubb-sår i håndflatene, men jeg kjenner ingenting. De bare henger der. Så husker jeg en stor, grå mur med ru overflate, at jeg faller og holder meg fast samtidig, og jeg husker helt stille vann i et basseng, klorblått vann med svarte striper langs bunnen. Det er et offentlig bad, men det er ikke åpent ennå, for det er helt stille, bare en mann i hvite klær går langs bassenget, og jeg prøver å finne ut akkurat hvor det er jeg står og ser, men jeg får det ikke til, jeg flyter, jeg er tilstede overalt, som Gud. Jeg ser klokka på veggen helt tydelig, men jeg kan ikke se hvor mye den er. Det står en palme i et hjørne. Det er Bislett bad, tenker jeg, og da er den grå muren Bislett stadion. Men jeg har ikke vært på Bislett stadion siden jeg var ti år og så Raufoss slå Vålerenga 2?0 sammen med faren min. Han var lamslått. Sa ikke ett ord på hele veien hjem.

Jeg kjenner sola mot nakken, den brenner eller det er noe annet som brenner, og kanskje er det søndag. Jeg husker ikke. Jeg ser bare øynene mine i glasset foran meg og bøkene bak, og jeg veit ikke hvilken dag det er.

- Gå og se hva slags vær det er, sa broren min hver gang det var søndag morgen og vinter, og da måtte jeg ut av underkøya og over golvet til vinduet for å dra det tjukke gardinet til side og se ut gjennom frostrosene.

- Det er sol, sa jeg, - sol og pent vær.

- Sol, sa han, - faen òg.

- Faen òg, sa jeg, og snøen var så hvit at det skar i øynene, og vi kjente lukta av stekt bacon sige opp trappa fra første etasje, og visste at han hadde vært våken i flere timer og gått over skia og pakka sekkene. Nå sto de ferdige nede i gangen med termos og matpakke i sidelommene og ekstra genser og sokker og skiskrape og tre ganger swix i tilfelle plutselig tøvær eller kvikksølvet sank, og det var to appelsiner og kanskje en kvikk-lunsj hvis vi var heldige, og sekkene veide sikkert tjue kilo hver.

Men det er et liv siden nå, og han har vært død i nesten seks år. Jeg husker et kontor på Drammensveien med røde kors på døra, en brannmann viser en video fra inne i båten med et landskap av halvnakne, liggende kropper, dødens korridor sto det på forsida av vg, på innsida av øynene mine var denne videoen; hud, jeg ser hud, fløyelsmatt i det flakkende lyset fra ei lampe som beveger seg innover, urolige skygger mellom albuer og hoftekammer, skulderblad og nakkegroper, et hav av stille mjukhet der bare lyset beveger seg og gjør det levende som ikke lever. Kamera går, og stopper et øyeblikk foran det som er blitt svart, der flammene har tatt alt og gjort seg ferdige, før det svinger inn i en lugar med en tøypingvin helt aleine på ei køye og døra på gløtt mot badet, den mørke stripa i åpninga foran badets åpenbare hemmelighet. Jeg fryser på føttene her jeg står med nesa mot døra og husker kulda som satte seg i føttene den gangen i det kontoret, og magen som brant helt vanvittig. Men i ansiktet var jeg rolig, og hun som satt ved siden av meg sa:

- Spol tilbake, for guds skyld, jeg må se den pingvinen én gang til. Et tilfluktsrom i Bagdad, tenkte jeg, for ett år hadde gått jeg veit ikke hvor, og det var våren 1991, med kirurgisk bombing, elektronisk krigføring, en krig på skjermen, et tv-spill,

- spol tilbake, sa hun om og om igjen, og brannmannen gjorde det, og hun ble til stein.

Nå er det 1996. Jeg føler meg ikke bra. Kulda kryper fra føttene opp beina til hoftene, og jeg begynner å skjelve, jeg hakker tenner, panna mi slår mot glasset som når du sitter i en buss med ansiktet mot ruta og glaner ut, og dieselmotoren får alt til å dirre. Jeg trur jeg kanskje må kaste opp, men jeg kan ikke kaste opp her. Det går folk bak meg på fortauet, og det er ikke søndag, for jeg hører på stemmene at det er unge folk, det er elever ved handelsskolen vegg i vegg, og når de passerer meg blir de stille, og jeg kan ikke snu meg og se dem se på meg. Jeg ser ned på skoa mine. Det er flekker på dem, skjorta henger utapå buksa under den åpne jakka, og jeg ser enden av beltet som dingler løst foran den halvåpne buksesmekken. Det var ikke sånn i går. Når var den buksa av? Kanskje er jeg blitt voldtatt. Kanskje har noen dratt meg inn i et portrom på vei ned forbi Bislett stadion eller inn i et skifterom på Bislett bad og misbrukt rompa mi på det groveste mens jeg var fjernt fra denne verden. Jeg lukker øynene og konsentrerer meg og søker etter spor overalt i kroppen; en rest, en ømhet, og det jeg kjenner er at jeg føler meg elendig. Det er ikke godt å si hva som er hva. Jeg må teste meg. Jeg kan være positiv. Det fins mennesker i denne byen som uten å blunke én gang ekstra, kan ha planta et frø i blodet mitt, et virus som vil tikke og gå djupt inne i det som er meg og én dag om flere år eksplodere som en tidsinnstilt bombe når jeg minst venter det, en dag livet mitt ikke ser ut som det ser ut akkurat nå, en dag jeg har sola i ansiktet.

Jeg trekker pusten djupt. Smerten i sida får meg nesten til å hoppe. Det er lungene, det hadde jeg glemt. Jeg stønner høyt. Noen stopper bak meg og sier noe jeg ikke vil høre. Jeg står helt stille og venter, og så nynner jeg litt, og da begynner noen å gå igjen. Jeg løfter den høyre hånda forsiktig for å kjenne om jeg er våt i håret. Det er knusktørt og dørmattestivt og føles langt fra reint. Jeg kunne trenge en dusj, en dusj og ei badstue. Jeg liker badstue nå, det gjorde jeg ikke før. Jeg grudde meg alltid når vi gikk gjennom gatene fra bussen mot Torggata bad og opp steintrappene til garderoben og dusjene, og det var kaldt i garderoben og i dusjrommet før vannet kom på, men når det rant lunka gjennom håret og ned langs halsen over skuldra og magen var det godt, og jeg lukka øynene og ville bli stående der. Det var fint, et øyeblikk var alt helt fint.

- Få øya opp og kom igjen, sa han og åpna døra til badstua, og jeg kom, for jeg hadde ikke hørt at det gikk an å si nei. Jeg gikk inn, og det var et flammende vesen der med en kraft som sugde hvert åndedrett fra halsen min fortere enn jeg kunne følge, og snart var jeg tom og ble stående og hikste.

- Det er viktig å svette ut all møkka, sa han, - få innsida ut og rense seg skikkelig, men jeg kunne ikke svette. Jeg sto tørr og tynn i dampen og så de nakne mennene sitte langs benkene med hodet i hendene, glinsende, pesende, med de digre magene mot låra og de digre pikkene mellom dem, og ingen av dem kunne snakke, for vesenet fylte lufta og pressa mot veggene, og det var ikke plass til mer i det rommet. Og jeg kunne ikke svette. Jeg var åtte år, huden min brant, og jeg visste ikke det at det var viktig å bli rensa, at ikke innsida av kroppen var rein, der tankene satt, og sjela.

Jeg gikk på ustøe bein over golvet mot den lille vannstrålen som rant ut av en tut på veggen og ned i ei skål av porselen, og jeg drakk og drakk, og da jeg var ferdig kom han bort, fylte hendene med vann og lot det renne over ovnen så det freste høyt, og ny damp velta fram, og mennene stønna på benkene. Han lo og bøyde seg, satte hendene flatt mot golvet og svingte seg håndstående opp, samla beina, og med hælene lett mot den brennende veggen flirte han omvendt og begynte å gjøre armbøyninger med hodet mot golvet og beina rett opp. Pikken hans slo mot den flate magen med en lyd jeg kunne vært foruten, musklene bulte mot den helt blanke huden, og svetten silte langs hoftene. Han kunne puste der hvor ingen andre fikk det til, og jeg telte halvhøyt for meg sjøl; en, to, tre, fire, og så videre som jeg alltid gjorde når han gjorde den slags ting. Jeg fulgte kroppen hans med blikket, opp og ned, opp og ned, og tenkte at sånn kom jeg aldri til å se ut om jeg levde i hundre år, ikke så lett, ikke den tyngden, og jeg husker kapellet ved Rikshospitalet der vi skulle hente kistene mange år seinere. De sto på rad langs veggen, og utafor sto de lange svarte bilene på rad og venta i oppkjørselen. Vi så dem gjennom vinduene, bilene sto helt stille med bakdørene åpne, den ene sjåføren hadde ryggen til og albuen mot panseret mens han røyka og så ned i Holberggate, og mannen fra begravelsesbyrået kremta og sa:

- Først burde jeg vel si det, at de kistene er nok ikke så tunge som en kanskje kunne vente. Han strøyk seg gjennom håret og så fortvila ut, og vi kikka på hverandre, broren min og jeg, og så bøyde vi oss og greip håndtakene og løfta, og vi stirra bare rett fram da vi forsto han hadde rett.

Jeg er så trøtt. Jeg lener hele overkroppen mot døra. Jeg kunne sove nå, og kanskje jeg sover, og jeg drømmer eller jeg husker en drøm. Jeg er i leiligheten på Veitvet. Mora og faren min er der, og de to yngre brød-rene mine. Jeg veit de er døde, og jeg veit at de veit det, men vi snakker ikke om det. Jeg prøver å tenke ut hvordan de har kommet seg tilbake. Jeg husker plutselig ikke hvor gravene deres er, men det kan ikke være langt, kanskje ute på plenen ved hekken mot veien. Leiligheten ser ut som den gjorde da, i mai det året; halvtømte bokhyller, bilder i bunker på salongbordet, pappkasser vi har kjøpt på Tybring-Gjedde utover golvet. Klokka på veggen har stoppa. De går rundt og hjelper meg med ting de syns jeg skal ha, og jeg går på egenhånd og finner bøker jeg tenker døtrene mine vil like. Noen småting tar jeg til meg sjøl og stikker unna, putter dem i lomma på losjakka, og så får jeg dårlig samvittighet fordi jeg snyter broren min, og da tar jeg dem opp igjen. Hele tida hører jeg dem snakke lavt sammen i stua. Jeg går opp i annen etasje og inn på rommet som var mitt en gang. Jeg åpner vinduet og stikker hodet ut. På balkongen under meg står faren min i sola. Han står helt rolig med lukka øyne og armene i kors over brystet. Han fyller skjorta helt. Det er stille, han har det fint, men jeg liker ikke det at naboene skal se det står en død mann på balkongen og soler seg. Jeg lukker vinduet og går ned igjen. I enden av trappa står den gamle bokhylla med utskjæringer langs toppen og sidene. Jeg setter meg på golvet og legger hodet mot den midterste hylla som jeg har gjort så mange ganger før. Jeg presser hodet inn, og da vider alt seg ut, og jeg kan se innover. Der står det rekker med bøker i mange lag, det er et helt rom hvor gult lys strømmer inn fra et vindu jeg aldri har sett før, og det gjør meg forundra, og likevel er allting kjent. Jeg griper Tolstoj med den ene hånda og Nansen med den andre og haler meg helt inn. Det lukker seg bak meg, og hele tida hører jeg dem snakke lavt sammen i stua.

Jeg retter meg opp, ansiktet forlater døra, og jeg står uten holdepunkt i verden og lytter. Jeg hører ingen skritt fra noen kant, og da åpner jeg rockybuksa foran og stapper skjorta nedi så godt jeg kan, så fort jeg kan, og prøver å kneppe smekken. Det er ikke så lett, de tomme hendene mine er stive og nesten uten følelse og knappene er harde. En av dem kommer i feil høl, men jeg får den igjen til slutt. Jeg forsøker å få igjen jakka òg, men glidelåsen er ødelagt, den dingler fritt, flere av tennene mangler nederst så jeg får den ikke sammen. Kanskje har noen prøvd å rive av meg jakka. Jeg tenker på drømmen og husker det er flere år siden jeg hadde den, at jeg skreiv den ned, at jeg har den et sted. Så da har jeg ikke sovet. Jeg ser meg til begge sider. Det er stille i gata og på fortauet mot gården. Jeg tar noen skritt langs det store utstillingsvinduet, det blinker i ruta, det er våren som feier inn fra fjorden og streifer nakken min på vei forbi, og bak ruta står de nyeste bøkene. Rick Bass er kommet med ei samling igjen. Jeg har venta på den. Jeg liker novellene hans, de er fulle av landskap og luft, og lukter granbar og lyng på langt hold.

Jeg må ut av denne byen. Jeg knyter hendene, og da forstår jeg hva det er med dem som er feil. Det er veska mi, den er borte. Jeg snur meg og ser tilbake, men foran døra ligger bare en uspretta bunke aviser. Jeg ser hele veien ned gata forbi handelsskolen til Kommuneforbundet på hjørnet, men det er tomt, ikke en skygge, ikke en ting annet enn gamle sneiper studentene har etterlatt på fortauet og et «åpent» skilt foran den lille respateks-kafeen.

Det var bare ei gammel lærveske av den typen arbeidere brukte på sekstitallet, som de hadde på fanget når de satt på bussen på vei inn til jobben med Arbeiderbla-det og matboksen og tippekuponger i, og vi fant tre av dem i skapet på soverommet da vi rydda i leiligheten. Ingen av dem var brukt, så han hadde nok tenkt framover og sikra seg helt til pensjonen og kjøpt billig fra et restlager, og så varte de lenger enn han hadde tenkt. Navnet hans sto skrevet med tusj på innsida av lokket med bokstaver han hadde lært på skolen en gang på tjuetallet, og siden broren min brukte stresskoffert, tok jeg alle tre. Jeg bruker dem bestandig, det har vært bilder av meg i avisa der jeg bærer på ei av de veskene, og når folk kommer bak meg og roper, og jeg snur meg, sier de:

- Hei Arvid, jeg kjente deg igjen på veska.

Det var ei tjukk notatblokk i den veska som var skrevet nesten full, og brillene mine som kosta to tusen fem hundre kroner og ei bok av Alice Munro; A friend of my youth. Det er tredje gang jeg leser den, jeg har alle bøkene hennes, for det er en tyngde der og en sammenheng som ikke forskjønner, men sier at ingenting er forgjeves uansett hva vi har gjort om vi bare ser oss tilbake i tide.

Jeg veit ikke. Jeg veit ikke om det er sant. Jeg er litt svimmel fordi jeg ikke tør puste ordentlig inn, det gjør så vondt hver gang jeg prøver at jeg holder igjen, og da blir det ikke nok oksygen til hjernen. Jeg tørker hendene mine på buksa, renser halsen og går inn i kiosken. Det er plass til tre folk der inne hvis de ikke hever albuene. Hun står klemt mellom disken og hyllene med sigaretter. Jeg tar Dagbladet fra stativet og sier:

- Dagbla' og en cola.

Hun svarer ikke. Øynene hennes blir trillrunde bak brilleglassene, og de ser ikke på meg, men på noe rett ved øret mitt. Jeg løfter hånda, men det er ikke annet enn øret mitt der. Jeg prøver igjen, og hun kremter og smiler forsiktig og står helt stille. Hun forstår ikke hva jeg sier. Lyden av orda er helt tydelig i hodet mitt, men det er ikke de samme som hun hører. Jeg veit ikke hva hun hører. Så ser jeg kjøleskapet med flaskene som står på utsida av disken. Det er jo selvbetjening. Jeg snur meg og griper håndtaket, og fordi jeg føler meg så svak, tar jeg skikkelig i så det ikke skal bli pinlig om jeg ikke får opp døra på første forsøk. Den fyker opp, skapet rister og to flasker seiler ut og detter i golvet og ruller bortover, men de knuser ikke, for det er halvliterflasker av plast. Det er én fanta og én cola. Jeg bøyer meg og stønner, for smerten i sida hogger til med én gang, og så plukker jeg dem opp som en eldgammel mann og setter fantaen tilbake i skapet og colaen på disken. Hun sier ingenting, ser bare rett forbi meg med runde øyne. Jeg kjenner etter i lomma på jakka og heldigvis er lommeboka der. Det er et mirakel, det forstår jeg nå. Jeg åpner den forsiktig. Visakortet er på plass og bonuskortene for Shell og Fina og Texaco og lånekortene til bibliotekene i Lørenskog og Skedsmo og Rælingen. Men det er tomt for sedler og mynter. Hun stirrer på lommeboka mi, og jeg tar ut visakortet og legger det på disken, men da stirrer hun på visakortet istedet som om det var en helt ny oppfinnelse. Jeg ser på kassa-apparatet. Det kan ha vært lagd tidlig på sekstitallet, og det har i hvert fall ingen kortterminal. Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er så tørst at jeg greier ikke tenke på annet. Hun kremter og bøyer seg fram og sier veldig tydelig og veldig sakte med store munnbevegelser så jeg kan lese på leppene:

- Du behøver ikke betale. Jeg spanderer. Hun ser rett på meg for første gang og smiler stort. Det er et tilbud jeg ikke kan avslå. Jeg burde si noe. Jeg sleiker meg langs leppene, men det er helt tørt i munnen, tunga mi er hoven, og da tar jeg bare visakortet og Dagbladet og colaen og rygger ut av kiosken. Sola blender meg, så jeg går skrått over gata og over parkeringsplassen der det sto en Texacostasjon før, og mellom museene mot aulaen og togstasjonen. Midtveis greier jeg ikke holde meg lenger. Jeg stopper og åpner korken på flaska. Den brune colaen spruter fra tuten og utover buksa mi og skoa og utover Dagbladet. Jeg begynner å grine. Jeg har vært på vei dit lenge, og nå er jeg der. På bånn. Jeg holder flaska ut fra kroppen til det har rent ferdig, og så drikker jeg det lille som er igjen mens jeg griner og kaster tomflaska i nærmeste søppelkurv. Jeg kaster den våte avisa etter. Uten briller ville jeg ikke greid å lese den uansett. Og så går jeg videre.