Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

I kjønn forening

Når jentungen Calliope fyller tretten år, skjønner hun at hun - genetisk sett - er en gutt. Hermafrodittens identitet og historie står sentralt i Jeffrey Eugenides store roman «Middlesex».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

EUGENIDES' BOK ER

en familiesaga som tar leseren fra Lilleasia til Detroit, fra silkeormbønder til bilfabrikanter, fra greske myter til moderne kjønnsidentitet. Den er blitt kalt både magisk- og sosialrealistisk, episk og postmodernistisk. Boka er krevende, men ikke vanskelig, lang, men ikke kjedelig - og i sentrum står en spektakulær hovedperson. Eller snarere, to hovedpersoner: Den unge jenta Calliope og den voksne mannen Cal. Begge født i samme kropp.

Familiehistorien beskriver to besteforeldre, som flykter fra tyrkernes invasjon i Lilleasia, gifter seg - og skjuler det faktum at de er bror og søster. Denne genblandingen er opphavet til kromosomforvirringen i Calliopes spede kropp. Hoveddelen av boka er fortalt av hennes alter ego Cal - en førtiåring som har valgt å bli mann.

- Ingen er bare mann eller bare kvinne. Menneskene kommer i alle avskygninger: feminine mannfolk og maskuline damer. Genforskningen er kommet til at genene bestemmer mindre enn vi tror. Mennesket har ikke flere gener enn en mus. Det er altså andre ting som avgjør hvordan vi lever og oppfører oss, sier Jeffrey Eugenides.

DENNE VÅREN VANT

Eugenides en Pulitzer-pris for boka, som har vært lenge etterlengtet: Det er ni år siden den forrige, «Jomfrudød». I mellomtida har den rukket å bli film.

- Jeg følte meg ung da jeg startet arbeidet med «Middlesex», mer middelaldrende da jeg var ferdig. Livet forandret seg underveis: Jeg mistet faren min i en flyulykke og ble far selv. Problemet med å skrive en tykk bok er at du stadig blir bedre ettersom du skriver. For å opprettholde nivået må du hele tida gå tilbake og rette opp de første kapitlene.

- Underveis ble du nesten genforsker?

- Ja, jeg har lest mye om hermafrodittiske tilstander, og iblant følt meg som en lege. De siste åra har det utviklet seg et syn på at genene våre avgjør hvem vi er. Genentusiastene påstår at oppførselen vår stammer fra jeger-samler-samfunn for 20000 år siden, at menn ikke liker å snakke fordi de levde som tause jegere og at kvinner liker shopping fordi de pleide å plukke bær. Slikt anser jeg som nonsens. I dag åpner forskningen heldigvis for mer av menneskets frie vilje. Du trenger ikke bli som moren din.

- De gamle grekernes tanker om skjebne, som preger bokas besteforeldre, gjelder ikke lenger?

- Jeg vokste opp på 70-tallet, da man mente at kjønn for det meste var sosialt tillært. Nå tenker man nesten motsatt. Begge deler blir like galt.

DET OPPSTÅR LETT

et grammatisk problem når du snakker med Eugenides om hans hovedperson. «Han» og «hun» opptrer omtrent like tilfeldig som i en omtale av Esther Pirelli.

- Cal sier et sted i boka at mens andre arver familieklenodier, arvet han (hun?) et spesielt sett gener. Er arvesynden et motiv?

- Det går selvfølgelig an å lese boka slik, men det er en lesning jeg er lite glad for. Jeg ser ikke på Cals liv som noen straff. Genmaterialet gjør ham (henne?) annerledes, men annerledesheten er også en gave - den gjør ham for eksempel i stand til å fortelle denne historien. Enhver romanforfatter trenger noe av hermafroditten i seg, i den forstand at man trenger å gå inn i hodet til personer av begge kjønn.

- Var det vanskelig å fortelle et menneske i jeg-form, når hun først var kvinne og så ble mann?

- Jeg strevde lenge med å finne fortellerstemmen, derfor tok romanen så lang tid å skrive. Men jeg tror ikke det er slik at kjønnet avgjør stemmen. Vi er alle et «jeg», før vi blir en «han» eller en «hun». Det fins så mange ulike kvinnelige fortellere, like mange som det fins mannlige.

HERMAFRODITTEN ER EN

mytisk figur, som har inspirert så forskjellige forfattere som Homer og Virginia Woolf. Eugenides var imidlertid opptatt av å beskrive en «virkelig» person.

- Jeg leste mye genetikk og forholdt meg til Cals kropp som en lege ville gjort det. Men egentlig ser jeg Cal som et bilde på metamorfosen - den forvandlingen vi alle gjennomgår i puberteten. Det er en merkelig tid i livet, med sterk engstelse og stor lidenskap. At boka ble en innvandrersaga handler også om identitet som endrer seg - hvordan greske bønder reiser over havet og starter et nytt liv som amerikanere.

- Besteforeldrene dine kom fra Lille-asia. Var det greske mytestoffet levende i din familie?

- Ikke i den forstand at gudene svevde over middagsbordet. Besteforeldrene mine snakket gresk sammen, og jeg hadde fantasifulle forestillinger om hvordan Hellas måtte være. Faren min tok meg med på svart/hvitt-filmer om Hercules og minotaurer, jeg tenkte vel om dem omtrent slik nordmenn tenker om vikingene: Det var eksotisk, men fjernt. Noe av det spennende ved å skrive boka, var at jeg ble kjent med besteforeldrene mine gjennom å beskrive samtida deres. Først da jeg studerte latin på universitetet, fikk jeg et litterært forhold til de greske mytene. Jeg traff dem gjennom romerne.

- Du valgte latin?

- Ja, de underviste ikke i gresk i Detroit. Mytenes kraft fascinerer meg stadig - jeg tok med meg datteren min, som er fire år, til Hellas i sommer, og fortalte henne om sirenene. Hun ble helt besatt, mente hun hørte dem synge overalt. Det sier noe om hvor gode disse historiene er, fullt på høyde med de bibelske. Selv har jeg alltid vært fascinert av historien om Teiresias, som jeg leste i Ovids «Metamorfoser» - han som hadde vært både mann og kvinne og ble bedt om å avgjøre et veddemål mellom Zevs og Hera, om hvilket kjønn som hadde det best i senga. Teiresias mente det var kvinnen, Hera tapte veddemålet, og ble så forbanna at hun straffet ham med blindhet. Zevs prøvde å mildne straffen ved å gjøre Teiresias til en seende, ved at han ble sannsiger.

- Er det ikke deprimerende at både Zevs og Hera mente det var det motsatte kjønn som hadde best sex?

- Nei, tvert imot, sier Jeffrey Eugenides og smiler.

- Jeg synes det er oppløftende at selv Zevs, som er gudenes konge, mistenker at han går glipp av noe i senga. Det gir ham et vakkert skjær av menneskelighet.