I klem mellom kulturer

Sterkt om kulturforvirring, identitet og røtter.

BOK: Det ble stor ståhei da Helen Oyeyemi debuterte bare atten år gammel med romanen «Ikaros-jenta». Manuset var skrevet på skolebenken, så å si, og hanket inn et millionforskudd fra det engelske forlaget Bloomsbury. Dermed var forhåndshypen et faktum, og boka var god, om enn ikke så eksepsjonell som oppstandelsen skulle tilsi.

Roman nummer to fra det britisk-nigerianske talentet er særere, mer forvirrende. Den er også sterkere. Utholder leseren en viss desorientering – ikke ulik hovedpersonens egen forvirring – er belønningen en ektefølt og helt original fortelling.

Uten fotfeste

Romanens Maja kom til London med afrokubanske foreldre da hun var syv. Nå er hun i tjueåra og venter sitt første barn, en sønn hun på mystisk vis har ventet på hele livet. Den nye livssituasjonen gjør de kompliserte barndomsminnene fra Cuba avgjørende for Maja. Hysterikeren i henne får stadig bedre armslag, og det kjente livet i London – med sangkarrieren, legekjæresten og den allestedsnærværende og gude-dyrkende moren, blir med ett problematisk å forholde seg til. Bare lillebroren Tomás synes å nå inn til henne.

Som en mytisk parallellfortelling løper historien om Yemaya (en yoruba-gud). Hun bor i «etellerannetstedhuset», som er befolket av underlige skikkelser. Huset har to utganger: En til Londons gater, og en til Lagos i Nigeria. Dette er en besynderlig og bestialsk fortelling. På innfløkt vis tematiserer den tro, identitet, og kampen mellom gode og destruktive indre krefter.

Upolert

Maja sliter med å finne fotfeste, både familiært, kulturelt og religiøst sett. Leseren strever med å finne fotfeste i romanen. Eller rettere sagt, man finner det stadig vekk, men det glipper nesten like ofte. Årsaken er fortellingen om «etellerannetstedhuset», som har en uklar funksjon og mening i romanen. Den sier noe om Majas splittelse(r) – romantittelen («The Opposite House») og logikken i disse partiene gir assosiasjoner til det ubevisste – men forbindelsen mellom de to historiene er i overkant gåtefull.

En runde til med tankestoffet ville antakelig tjent fortellingen og sikkert gjort det lettere for leseren. Samtidig er det upolerte ved boka befriende. Det er ingenting glatt eller lettvint ved romanen, som har et herlig fremmed billedspråk og gir et inntrykk av livsviktighet, av essens.