I klikk og kjærlighet

Det er lett å bli hekta på Mina Lystads barneroman om fake news og fjortiskjærlighet.

TREFFER: Mina Lystads forrige barneroman ble nominert til Arks barnebokpris. Foto: ASCHEHOUG
TREFFER: Mina Lystads forrige barneroman ble nominert til Arks barnebokpris. Foto: ASCHEHOUGVis mer

Noen bøker er nesten umiddelbart vanskelige å legge fra seg. Så fine og spennende at du blir liggende litt til, og bare litt til, og enda litt mer, selv om øyelokkene blir tyngre og tyngre, og du vet at du burde ha slukket lyset for lengst.

Jeg skulle gjerne lest sånne bøker hele tida, men de kan være vanskelige å finne. At Mina Lystads «Fake» skulle være en sånn sidevender, var for eksempel ikke så lett å gjette seg til på forhånd.

Det er riktignok oppfølgeren til en «Nørd», som ble nominert til Arks barnebokpris og viste at Lystad er en forfatter som vet hvem hun skriver for og hvordan hun skal treffe dem. Den gang handlet det om blogging, popularitet og vennskap - en ganske vellykket miks av samtidstematikk og evigaktuelle barnebokmotiver. Suksessoppskriften bygger hun videre på i «Fake», som handler om den første, unnskyld, andre store fjortisforelskelsen.

Fake news

Rammen denne gangen er noe så tradisjonelt som skoleavis. Fra nye til eldgamle medier, altså. Men skoleavisa sliter med «sykt dårlige lesertall», og den 15-årige redaktøren møter utfordringene med klikkhoreri og fake news. Varsellampene blinker hos 14-åringene i redaksjonen, men de sier ingenting, for snart skal redaktøren velge sin etterfølger.

Dermed har skoleavisredaktøren Magga overtatt maktposisjonen som rosabloggeren Heddy hadde i første bok. Hovedpersonen Marie er fortsatt nokså lett å lokke utpå. Men hva skjer når hun selv havner i sentrum for tidenes sladrespaltesak? Er hun like fake som de klikkvinnende titlene hun hjelper til med å lage?

For det er selvsagt ikke klikkjakt og skoleaviskrise som bærer spenningen i «Fake», enda så spennende og viktig noen av oss synes sånt er. Fake news-problematikken planter historien i 2019 og gir en følelse av autensitet og relevans, uten at det kjennes kleint og påklistret. Og det skal vi ikke kimse av. Fint og viktig er det selvsagt også med fortellinger som lærer kidsa kildekritikk, uten å snakke ovenfra og ned til dem.

Men det som virkelig gir fortellingen vind i seilene, er noe så klassisk som historien om den grå musa som møter skolens aller kjekkeste, og oppdager at han kanskje ikke er fullt så kjip og overlegen som han har sett ut som. Og heller ikke så uoppnåelig.

Troverdig kjærlighet

Det er en av de store grunnfortellingene, som har gått igjen i romantisk litteratur siden Jane Austens «Stolthet og fordom» eller enda lenger.

Et minus ved «Fake» er at forvandlingen fra kjip til omtenksom drømmeprins virker litt mindre motivert og dårligere forklart enn det pleier å være i sånne fortellinger. Kjekkasen er kanskje ment å være mystisk, men framstår ikke helt troverdig. Og enkelte ting løser seg litt for lettvint.

Men blås. Det er så mye annet som føles ekte i denne boka. Vennskapet mellom Marie og bestevenninna Idil. Sjargongen. Alle de gode beskrivelsene, som er så enkle og effektive og gnistrende gjenkjennelige at du umiddelbart forstår hva Marie føler, selv når hun ikke helt har skjønt det selv. Som her:

«Espen retter seg opp i ryggen og drar en hånd gjennom håret. Det er kort. Jeg vet hvordan det kjennes på innsiden av håndflata mi. Den venstre hånda begynner å prikke.»

«Fake» er full av humor også. Den fulltidsbloggende mora til Marie byr på mye av det, som sist. Og det er lett, særlig for en voksen leser, å le av hvordan utfordringene i skolegården speiler problemer i samfunnet forøvrig. Men fjortiskjærligheten tas på dypeste alvor, som seg hør og bør. Det er bare å la seg rive med.