I klisjeenes vold

Ujevnt fra Tokyos natteliv.

BOK: Haruki Murakami har gitt ut romaner og novellesamlinger fra begynnelsen av syttitallet. Ulikt mange andre japanske forfattere skriver han ledig, og med mange vestlige referanser, gjerne fra populærkultur. Årets oversettelse, «After dark» er en tilbakevending til motiver som ble utforsket i Murakamis gjennombruddsroman «Norwegian Wood», og samtidig et forsøk på å bruke filmatiske virkemidler. Undertittelen «23:56 – 6:52» antyder påvirkningen fra film, med å legge handlingen til et kort tidsrom, i en «real time».

Nattefugler

Altså: Fra sen kveld til tidlig morgen følger vi den unge Mari og den noe eldre Takahashi, samt den kontinuerlig sovende Eri, Maris søster. Noen prostituerte, en horemamma, den kinesiske mafiaen, servitører og andre nattefugler stryker også forbi, men i hovedsak handler boka om de to unge, og deres historier.

Takahashi er en rufsete, trombonespillende fyr som står i valget mellom å studere juss, eller hoppe av karrierelivet før det begynner. Mari er student, og sliter med selvtilliten, og, litt vel forutsigbart, meningen med det hele. Hun er ikke interessert i selskap, men lar Takahashi bli sittende ved nattkafebordet hvor hun har benket seg. I løpet av natta kommer hun nærmere sin egen substansløshet gjennom den motvillige samtalen med den unge mannen.

Generasjon X

Murakami har skrevet om temaer som for tiden tas opp av yngre japanske kvinnelige forfattere, som for eksempel Hitori Kanehara i den overvurderte romanen «Slanger, piercing», hvor unge, frika japanere vasser rundt i et urbant og kynisk X-generasjons-vakuum. I motsetning til Kanehara skriver Murakami med en innlevelse som ikke blir nummen. I samtalene, og ut av håpløsheten som møter Mari når hun begir seg til nærmeste «kjærlighetshotell» for å hjelpe hotellets horemamma som oversetter, etter at en nitten år gammel kinesisk jente har blitt banket opp, ligger det en varme, som ikke smøres utover, og ikke er sentimental.

Også «Norwegian wood» handler om unge folk som er i ferd med å bli outsidere i et konformistisk Japan. De søker som så mange andre noe fast å gripe tak i og holde på, og sliter med hulhet og likegyldighet, eller overveldes av smerte. «Norwegian wood» handler om en ung mann som befinner seg i utkanten av et radikalisert og ultrareaksjonært universitetsmiljø mot slutten av sekstitallet. I «After dark» er vi ute og flyter mellom kaskader av neonreklamer, i en verden hvor ensomheten hersker, og som for Mari og Eri har blitt normaltilstanden.

Tørt språk

Det hadde vært fint om Murakami hadde skrevet en glimrende liten roman fra Tokyos natteliv, men det har han ikke. Til tross for at mannens stemme også merkes her, glipper «After dark» på flere hold. Verst er det med skildringen av Eri, hvor han bruker et grep som likner språket man bruker i filmmanus; tørt og instrumentelt. Murakami instruerer leseren, og legger vekt på at fortelleren/leseren er et kamera rettet mot Eri. Etter hvert skjønner vi mer og mer poenget med grepet, som henspiller på den askepottvakre og ifølge Mari, svært vellykkede, søsterens historie. Problemet er at den ørkesløse tomheten som beskrives, kjeder.

Murakamis referanser til popkultur og litteratur virker heller ikke som noe mer enn lydsporet til en noirfilm man har sett for mange ganger. Det skal sies at skildringen av Takahashi og Maris møter er bra skrevet, men det virker som om fortellingen ikke er blitt fullført. Murakami har skrevet en roman som ikke tilfører originalitet til de personene han har skildret så presist tidligere. Les heller «Trekkoppfuglen» eller «Norwegian Wood».