I krig og kjærlighet

Mens vi venter på Attenboroughs nye Hemingway-film «In Love and War»: Hemingways forhold til sykepleieren Agnes inspirerte ham til romanen «Farvel til våbnene». Brødtekst:

For de rammet også den unge amerikanske frivillige ambulansesjåfør Ernest Hemingway. Som hardt skadet av splinter i begge ben ble brakt til Det Amerikanske Røde Kors-sykehuset i Milano. Hvor han møtte den 7 1/2 år eldre sykepleiersken Agnes von Kurowsky, og opplevet en romanse som antagelig inspirerte ham, da han senere skrev den delvis selvbiografiske «Farvel til våbnene» (1929, norsk utg. 1930). Kalt «verdens beste anti-krigsroman», med den gripende skildring av forholdet mellom den sårede unge løytnant Frederic Henry og den engelske pleiersken Catherine Barkley.

· · Men i den kjente regissør Richard Attenboroughs nye film - «In Love and War» - som også skal opp på norske kinoer - er det ikke Hemingways romanversjon man bygger på. I stedet skal vi få se hvorledes forholdet mellom Agnes og den skadede forfatterspiren faktisk utviklet seg. Skjønt en del dikteriske friheter har filmmakerne tatt seg.

Kanskje var det for Agnes mer et «romantisk mellomspill», hevder James Mellow i sin fengslende biografi - «Hemingway, A Life Without Consequences» (London & Sydney, 1993). Agnes, amerikaner av polsk avstamning, var kjent som litt av en flirt. Mellow gir oss innblikk i den dagbok Agnes førte i tiden juni - oktober 1918.

· · Den 30. august forteller Agnes nøkternt om den første aften de to var sammen utenfor sykehuset. Og allerede 11. september får vi vite at hun fant det på sin plass å skjenke sin beiler en ring. Mellow undrer seg over denne raske oppmuntring av kavaleren. Men finner det usannsynlig at de to turtelduer gikk til sengs sammen. Trolig gikk de ikke lenger enn til intens klining («heavy petting»). Agnes var nemlig på den tiden sterkt irritert, for ikke å si opprørt, over andre pleiersker som ga fritt spillerom for sin seksuelle appetitt. Hemingway, på sin side, skrøt av at han hadde sex med Agnes. Til tross for at hans ene ben var gipset.

· · I oktober blir Agnes forflyttet til Firenze. Hemingway er helt ute av seg. I begynnelsen av januar 1919 reiser han hjem til USA. I tiden før avreisen, er det for det meste brevene som binder dem sammen. Hemingway hadde vært oppsatt på å gifte seg med henne i USA. Han hadde til og med skrevet til en venn og bedt ham være forlover. Rett over nyttår skriver Agnes igjen til sin «elskede». Nå heter det at hun ikke er så lysten på å dra til Amerika.

· · Så kommer det «Kjære John»-brev han hadde fryktet. Den 7. mars skriver Agnes at hun fremdels holdt meget av ham. Men mer som en mor enn som en kjæreste! Hun nevner deres stadig krangling, hvor hun som regel var den som måtte gi seg. Hun bad ham tilgi seg, og ønsket ham alt godt i fremtiden: «Men jeg er nu, og vil alltid være for gammel, og ... du er bare en gutt ... («a kid»)». Bedre ble det ikke av hennes tilføyelse: Jeg skal snart gifte meg! Med en italiensk adelsmann.

· · Hemingway var sønderknust. I flere dager holdt han sengen, fysisk syk. Hendelsen kom ikke bare til å prege hans forhold til kvinner, men til mennesker, og livet generelt. Det hjalp ikke stort at Agnes' bryllup gikk i vasken. Han syntes faktisk synd på henne da. Og siste ord var ikke sagt: Tre år senere skrev han til henne igjen. Svært glad over å høre fra ham, fortalte hun hvor stolt hun ville bli over snart å kunne si: Å, ja, Ernest Hemingway. Jeg kjente ham ganske godt under krigen en gang!