VALGET 2013:  Det ble det dårligste for SV noensinne, Siden valget i 2009 har hver tredje SV-velger forsvunnet.
Foto. Nina Hansen / Dagbladet
VALGET 2013: Det ble det dårligste for SV noensinne, Siden valget i 2009 har hver tredje SV-velger forsvunnet. Foto. Nina Hansen / DagbladetVis mer

I kulissenes kulde

SV har ikke havarert. Men partiet har ikke styringsfart og heller ingen tydelig retning. SV er i krise, men ikke konkurs.

Kommentar

STORTINGSVALGET I FJOR ble det dårligste for SV noensinne. Siden valget i 2009 har hver tredje velger forsvunnet. SV hadde tilbakegang i samtlige 19 fylker. Partiet tapte velgere både til Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne. Skolevalgene viste at den sterke posisjonen blant ungdommen er tapt. SV gjør det dårlig i bykommunene og taper i distriktene, fastslår partiets egen analysegruppe. Samtidig er partiet i ferd med å bli sosialt smalt og spesielt. 62 prosent av velgerne er kvinner, 84 prosent har høyere utdanning, 59 prosent jobber i offentlig sektor og bare 57 prosent jobber heltid. Tallene er hentet fra en rapport om valget som er utarbeidet av SVs egen analysegruppe. Den fastslår nøkternt at velgergrunnlaget gjør det umulig for SV å kalle seg et sosialistisk folkeparti. Folket er et annet sted.

DEN INTERNE ANALYSEN er ikke en rapport fra en havarikommisjon, slik vi så det i Senterpartiet. Tonen er nøktern, ledelsen går fri (om enn på en nokså lettvint måte) og dissensene er håndterbare. Det er ingen grunnleggende uenighet om veien videre, men heller ingen tydelige ideer. Alvoret ligger i analysens nådeløse beskrivelse av partiets tapte posisjoner og politiske utmattelse. Valgresultatet karakteriseres som dramatisk og partiets situasjon som alvorlig. Årsakene til det elendige valgresultatet stikker dypere enn feil og mangler ved valgkampen. De er politiske. SV har vært for dårlig til å utvikle ny politikk, for defensiv i det rødgrønne regjeringssamarbeidet og det manglet politiske prosjekter som skilte SV fra Ap. Det må kalles klar tale. Og det bekreftes fra velgerundersøkelsen som viser at de som ikke lenger ville stemme SV, oppga lite gjennomslag i regjeringen som årsak.

Artikkelen fortsetter under annonsen

ANALYSEGRUPPA PEKER også på at partiorganisasjonen var svak og at den politiske samhandlingen sviktet. Her viser rapporten til en tendens til intern ensretting som går tilbake til Kristin Halvorsens tid som nokså eneveldig partileder. Som det heter i rapporten: «Partiorganisasjonen vart ikkje nok involvert i politikkutviklinga og i dei strategiske diskusjonane...». Det pekes på at disiplineringen av partiet i første halvdel av regjeringsperioden førte til at nye saker og kritikk ikke ble løftet fram. Kristin Halvorsen blir ikke nevnt med navn, men det er ingen tvil om at hun er katta som får ei bjelle hengt rundt halsen. Sterk leder og svak partiorganisasjon er sjelden en oppskrift på mangfoldighet, åpenhet og politisk kreativitet. Det er heller ingen dyp hemmelighet at Halvorsens politiske sersjanter visste hvordan man svinger partipisken.

INGEN SKAL BESKYLDE SV for å mangle evnen til selvkritikk. Selv om den endelige rapporten er dempet i forhold til tidligere utkast. Analysegruppas konklusjon er steinhard: Det SV tapte gjennom åtte år i regjering var evnen til å sette dagsorden til venstre for Ap i norsk politikk. Da er det påfallende at partileder Audun Lysbakken og partisekretær Silje Schei Tveitdal går fri for kritikk. De er jo ansvarlige for henholdsvis politikken og organisasjonen, altså de to faktorene som sviktet. Utvalget legger ingen vekt på at Lysbakken hadde lav tillit blant velgerne, men framhever i stedet at valgresultatet i partilederens hjemfylke (Hordaland) var mindre ille enn i resten av landet. Selv om ingen utfordrer Lysbakken i dag, vil det over tid bli stilt spørsmål ved hans evne til å utvikle ny politikk og hans kommunikasjon med velgerne. Lysbakken hadde som program å gi SV en bredere og tydeligere politisk plattform. Det har han ikke levert, og mange velgere oppfatter ham som fjern og akademisk selvsikker.

LIKEVEL ER DET utvilsomt riktig at SVs hovedproblem er politikken. Partiets eierskap i miljø og utdanningspolitikken er svekket og utfordret. SV hadde finansministeren i fire år, men har knapt noen sammenhengende økonomisk politikk eller noe tydelig syn på verdiskapningen. Distriktspolitikken har fordunstet og utenrikspolitikken er helt utvannet etter åtte år i lydig taushet. Selv venstresidas kjerneverdier - fordeling og sosial rettferdighet - er svekket. I et slikt perspektiv er det mulig at partiet ikke trenger en havarikommisjon. Men det trenger helt klart en bergingsoperasjon.