I kulturens tjeneste?

TEATER: Etter 9 år som sjef på regionteatre og snart 6 år ved institusjonsteater, ser jeg tegn på at teatret kan miste sin betydning og identitet, skriver Morten Borgersen.

TEATER: Dagbladet skrev nylig om teaterboomen i 2006 og stillte noen spørsmål ved suksesskriteriene. Hva betyr det å være et norsk institusjonsteater i 2007?Kulturdepartementet i Norge feirer 25 års jubileum i år. Et kulturdepartement var viktig i en tid da staten tok et sterkt ansvar for kulturlivet. Er det offentliges ansvar for kulurlivet mindre viktig i dag, som vi har forlatt opplysnings- og kultur-ut-til folket-tankegangen? Utfordringen er å finne balansen mellom kunstnerisk kreativitet/nytenkning og byråkrati/nyttefunksjon - eller hvordan unngå å bli et offentlig støttet kulturliv som i størst grad slår tiden i hjel for folk.I dag får vi store tilskudd, føringene for å få dem er generelle og basert på rapportering, kontroll og rutiner. Det kan se ut som de offentlige bryr seg lite om hva vi gjør, bare vi holder orden på «butikken vår» Er ikke det ganske bra? Tilsynelatende ja, men samtidig er det en lite offensiv kulturpolitikk. Fordi den ikke utfordrer oss, ikke er offensiv på å teste ut nye modeller, ikke har lyst verken til å differensiere oppgavene eller utfordre strukturene og måten vi organiserer oss på. Fordi vi får så mye penger (selv om vi også genenerer mye penger tilbake til samfunnet), er det vanskelig å få gjennomslag for at vi burde ha mer. Samtidig vet vi at det meste av pengene våre er bundet til den faste driften, til konkrete løpende kostnader (rundt 75%). Dermed blir billettinntektene den variabelen som er igjen til å lage forestillinger for, hvis man ser bort fra lønn til ansatte. Derfor tåler vi ikke store variasjoner i billettinntekter, før det går utover aktiviteten. Skal vi sikre oss (i den grad det er mulig) mot variable billettinntekter, betyr det å måtte tenke forsiktigere, tenke bredde fremfor fordypning, og tenke underholdning og gjenkjennelighet fremfor utfordring. Dette kan være med på å frata oss muligheter til å teste nye former og krevende innhold. Og det gir oss et annet ståsted enn f.eks de store teater-institusjonene av betydning i Europa.I tillegg ser vi at media stort sett bedømmer oss, ikke gjennom innhold men gjennom resultat, i form av publikumstall og overskudd. Dette er lik suksess. Og da er alle parter fornøyd - teatrene, media, styrer og stat? Å bevege seg slik i en mer og mer forutsigbar retning, å dreie kursen bort fra det risikable og utfordrende, kan fort gi en følelsen av å feige ut og akseptere at situasjonen er som den er. Etter 9 år som sjef på regionteatre og snart 6 år ved institusjonsteater, synes jeg nok at vi beveger oss lenger og lenger inn i en slik tunnel, som det ikke er noen åpenbar vei ut av. Det kan resultere i at arbeidet mister noe av sin genuine mening og utfordring og at teatret mister sin betydning og identitet.

Å VÆRE I KULTURENS tjeneste handler om å velge, også om å velge noe bort - eller om å gjøre litt av alt. Og dermed gjøre ingenting helt tydelig. For de store institusjonsteatrene er det viktig at det er rom for kunstneriske risikoprosjekter, som både utfordrer oss selv og publikum. Prosjekter, enten det er av klassisk eller ny dramatikk, som undersøker form og uttrykk og som også har et ønske om å utfordre oss tematisk, med noe mer enn underholdning og det vi kjenner fra før. Risiko og sårbarhet er også viktige elementer i vårt arbeid, tenker jeg som avtroppende teatersjef. Nødvendige elementer for et arbeid nettopp i kulturens tjeneste, som vi bør verdsette enten vi arbeider som utøvere, i media, i styrer eller i departementer.