Verdens fineste og peneste president bor i Amerika:

I kveld blåser vi i SAS-streik og hører på dronning Emmylou

Et djupt splittet USA er ei lærebok for gamle traskere.

GATELANGS MOT CENTRAL PARK: En pust i bakken. På vei opp mot Central Park for å lese Roy Jacobsen og drikke kaffe. Foto: Tom Stalsberg
GATELANGS MOT CENTRAL PARK: En pust i bakken. På vei opp mot Central Park for å lese Roy Jacobsen og drikke kaffe. Foto: Tom StalsbergVis mer
Meninger

Fredag i New York, det er vår. I kveld er det på med spisse sko, den tykke magen rett ut, stram linskjorte, kanskje solbriller og svart bukse. Ut på byen, Village muligens? Nei, henge ute blant hipstere og uteliggere, pokerfjes og rappere, skjøger, purker og skurker og deretter kanskje ta en drink i en taffelcocktailbar rett ved der vi bor.

Kveldens dikt heter i øyeblikket «En longdrink kommer til kort rundt midnatt.»

Ja, dette kan bli bra, selv om vi var innom en bar nylig der to pent kledde herrer nesten begynte å slåss. De var rykende uenige om hvem som kom til det ledige bordet først. I-landsproblemer så det holder. Forresten, før vi går videre på hva New York by night har å by på, så må det sies at det er meget politisk lærerikt å være i USA i spennende tider som nettopp nå.

Den godt over 400 sider lange rapporten til Mueller er under konstant debatt i aviser, nett og tv. Politikk i media i USA er viktig og riktig. Her analyseres og diskuteres det meget grundig. Denne skribent skjønner litt mer og mer, og særlig mindre og mindre, og skal ikke forsøke på ei analyse. Det er nok bare å følge nøye med.

Sluke det som høres og leses på CNN, NBC, New York Times, CBS og FOX, og snakke med folk. Vi kan – uten å være som mange norske amerikanske eksperter, en selvutnevnt guru med dialekt – si såpass at dette landet er virkelig djupt splittet. Og, mannen som splitter er for øyeblikket bare fortsetter å gjøre dette. Historien vil garantert dømme ham. USA 2019 er steile og ganske så onde fronter. President Trump og hans lydige og ulydige hoff, inkludert svigersønnen?

Vi skal være her fram til i morgen kveld (hvis det ikke blir streik i SAS da) så vi våger ikke å skrive noe nedsettende om denne verdens vakreste og fineste president, den største @*^&$$ etter Richard Nixon. For en figur. Et lysglimt inn i et totalt mørke.

Men, demokratene famler voldsomt med å finne mottrekk, samtidig er det flere nå som våger å si, (trekk deg), litt høyere ettersom det også tok tid å finne nøkkelknippet for å få nevnte Nixon ut av Det hvite galehus.

Men, hva har kvelden å by på? Emmylou Harris er i byen, på Lincoln Center, invitert av jazzmusikerne Wynton Marsalis og filmskaper Ken Burns, sammen skal de spille country og litt jazzwestern på sin måte. Glede i kompasset. Det var det også i Central Park nylig, sittende under et stort og svalt tre.

Et ekorn hoppet hit og et annet dikt, sola hadde tatt av seg vinterfrakken og hang pent over et par skyskraperne og vi leste medbrakt norsk litteratur som det nå sakses fra, Roy Jacobsen og «På randen av Vigeland»:

Vi ungene var redd Sigurd, for han sa aldri noe og hadde svart, stritt skjegg og viltert hår, som gjorde at de bitende øynene hans bare kom til syne som små, brå bryn. Men fattern understreket alltid at Sigurd ikke var noe å være redd for, han hadde bare hatt en jævlig barndom – «når faren skulle straffe ham, holdt ham opp ned og dunka hue hans i golvet så migen sto i taket.» Det er den frykteligste setningen jeg hørte i barndommen, det er barndommen det kommer an på, også i arbeiderklassen, kanskje særlig der.

Artikkelforfatteren kan ikke mye om amerikansk politikk, men vet at det er veldig mange i Norge som kaller seg eksperter. De snakker ofte på utpust og innpust og helst om seg selv. Med dialekt ofte.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.