I kvikkeste laget

«Sliding Doors» byr på Gwyneth Paltrow som Helen i to forskjellige historier med samme utgangspunkt. Ideen er god. Dessverre er den noe mishandlet.

Regidebutant Peter Howitt skal ha blitt inspirert av en skikkelig forskrekkelse - han holdt på å bli påkjørt og tenkte: «Hva hvis ... ?» Hendelsen resulterte i «Sliding Doors», der alt starter med at vår venninne får sparken fra reklamebyrået hun jobber i. I to alternative handlingsforløp kommer fortsettelsen. Om Helen nå rekker T-banen, møter hun James (John Hannah), men kommer hjem til nok et sjokk - kjæresten Gerry (John Lynch) i intimkontakt med eks-venninnen Lydia (Jeanne Tripplehorn). Eller hva hvis Helen ikke rekker banen? Da blir hun slått ned, må lappes sammen på sykehus og entrer hjemmefronten intetanende om kjærestens bravader. Deretter veksler vi mellom begge scenarier. Til alt hell klipper Gwyneth håret i et av dem for å unngå mulig forvirring. Howitt syr for så vidt to ulike historielinjer greit sammen. Ingen vil på noe punkt være i tvil om hvor forviklingene ender. Problemet er at ingen av forløpene egentlig er gode nok til å skape virkelig interesse for personene. Det hagler med billige tricks, og det overspilles til dels overstadig. Dialogen lider av en ulykksalig trang til å være morsom. Enhver replikk er stappfull av vel gjennomtenkte kvikkheter, som bare virker anstrengt. Gwyneth er pen og, tja, småsjarmerende.