ÉN TIME MED HELL: Album nummer ti fra Thom Hell ville vært enda bedre om det hadde vært skåret ned til ca 40 minutter. Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet
ÉN TIME MED HELL: Album nummer ti fra Thom Hell ville vært enda bedre om det hadde vært skåret ned til ca 40 minutter. Foto: Thomas Rasmus Skaug / DagbladetVis mer

Anmeldelse: Thom Hell - «Happy Rabbit»

I lengste laget fra Hell

Wall of sound-feeling på album nummer ti.

ALBUM: Thomas Helland (40) er mer produktiv enn de fleste, og det går sjelden mer enn ett år mellom utgivelsene. Denne gangen stopper han ikke før timen er passert, og det er 15-20 minutter for mye.

16 låter blir i meste laget når ikke alle holder det samme, gode nivået. Dette blir spesielt tydelig mot slutten, og særlig gjelder det den over ni minutter lange avslutningslåten «The Voyage Home».

«Happy Rabbit» gis ut på dobbel vinyl, men hadde fått plass på én med litt kløktig redigering.

Happy Rabbit

Thom Hell

4 1 6
Plateselskap:

Lost Boy Records / Musikkoperatørene

«Storslått og noe pretensiøst.»
Se alle anmeldelser

Storslått

Thom Hell har vel aldri minnet mer om Paul McCartney (sjekk «In The Night»), med et lite nikk til Queen og Beach Boys.

På smakfulle «Six» (2014) var lydbildet utvidet, og det var et mer produsert album. Fjorårets «Until This Blows Over» (2015) var mer tradisjonelt poporientert, og kanskje av den grunn litt kjedelig.

Lydbildet på oppfølgeren er storslått og mektig på en «wall of sound»-måte – kanskje en smule pretensiøst og på grensa til pompøst (med «barnekor» og greier på ett spor).

Hans sound

Gjør det noe? Vel, det er bare å godta at dette er blitt hans sound - take it or leave it. Best er han i flere av låtene i albumets første del, i særdeleshet «Famous» og «Blues In A», som har «alt». I «When I Was A Child» blir han veldig personlig, og det kler ham.

Etter hvert går noe av lufta ut av ballongen. Tempoet senkes, og det skjer mindre med låtene. Faren er at du da glemmer de finere sporene tidlig på albumet.