I lidenskapenes landskap

Forfatter Tove Nilsen har latt ventende litterære oppgaver hvile og hengitt seg til Ekebergsletta og Norway Cup. Det ble det entusiastisk litteratur av.

En forfatterkollega ringer og spør om vi skal møtes på kafé.

Denne lørdagen.

- Er du gal! Da har jo finalekampene begynt, svarer jeg. -

Finalekampene? spør kollegaen.

- Norway Cup. Jeg har to døtre som har spilt hele uka, forklarer jeg.

- Å, stakkars deg! Da er det vel du som risikerer å bli gal, sier kollegaen medfølende.

SÅ IGNORANT & DUM kan man bli. Så ignorant & dum var jeg også en gang, før jentefotballens tid. Men nå befinner jeg meg i lidenskapens landskap:

Ekebergsletta, første augustdagen i 2001. Sola skinner og der står Drillo. I ensom majestet, så lenge det varer. Jentene nærmer seg, nøler, vrir seg, rødmer, men overvinner sjenansen og spør om autografen. Drillo sier ikke nei, Drillo skriver på strømper, på sekker, på lapper og fotballer. Jentene takker og stråler, jentene gliser og svever.

Til neste kamp er i gang: Abildsø Aqua 90, sjuerbane, møljedribling, lekker takling, endelig scoring. Pause. Elleveåringene roper på vann, støvet fyker som på Serengeti. Bak oss spiller Vålerenga, supporterne holder fanen høyt og synger om øl. Drillo står ved iskiosken og skriver stadig autografer. En trener roper til nærstående fedre: - Stump røyken, så han ikke blir sur og går sin vei!

Drillo blir ikke sur, han skriver og skriver.

Abildsø Aqua 90 er på banen igjen. Lene redder, Maria løper som et råskinn og Helene scorer under full jubel.

JEG SER SCHIZOFRENT på klokka. Må til ny bane. Småløper over Oslos flotteste sletter. Ser afrikanske spillere hvile i skyggen. Ser sykkelpolitiet tråkke på kryss og tvers. Ser Pequeninos varme opp. Ser en rosa babe cruise langs sidelinja uten å skjule drømmen om et brasse-eventyr. Ser en ferm mor feste plaster. Ser en schæferhund iført trøya til et Trøndelag. Ser en senior som sikkert har spilt på løkker som ikke finnes lenger.

Ser endelig bane 16. Der herjer KFUM-jenter 87. Kåffa-jentene som slo Desert Wind, selveste ørkenvinden fra Saudi-Arabia, og som drømmer om finalen. Det er nerver, klart det er nerver. Men de som sutrer nervøst om konkurranseidrettens farer for barn & unge skulle sett når noen brenner en straffe. Da er vi der, mødre, fedre, besteforeldre, trenere, lagledere og medspillere, med trøst, klapp og klemmer. Da konkurrerer vi om å fortelle om alle gangene vi har dummet oss ut. Ingen har dummet seg så grundig ut som hver og en av oss. - Tabber hører med, gå på banen! roper vi. Og jentene går på banen. Jentene svetter, skyter, svetter og skyter igjen og midt i spillet lærer de noe som ikke handler om fotball, noe de kanskje ikke skjønner nå, men som vil sitte seinere: Det lønner seg aldri å være snill, redd pike som skygger unna. Det lønner seg å svelge frykten og gå på.

OG DETTE VET jeg alt om: Jeg har skrevet 25 bøker med hjertet i halsen. Livredd de store gutta. Som man aldri må trekke seg for. Neste gang dunker jeg deg ned i støvlene, tenker jeg og ser for meg en litterær he-man mens jeg skriver romaner. Det er deilig. Nesten like deilig som å gå rundt på Ekebergsletta og gi blaffen i litteraturen. Jeg har forlag og bokklubb på nakken. Jeg skulle sittet ved PC-en. Jeg skulle forberedt meg til Bjørnson-festivalen. Jeg skulle skrevet to seriøse artikler. I stedet står jeg på sidelinja og ser en ball gå formålsløst til himmels mens en trener skriker: - Men i hælvete, gutter, dere speller jo som sjuke, gamle tanter!

DRILLO SKRÅR SÅubemerket han kan over sletta. Sola steker like hett. Pølser og brus går unna. En spiller stønner at alt er så innmarrri rrrått! Fedre klasker hverandre jovialt på ryggen med spørsmål om arbeidslivet er nedlagt. Dommeren blåser, en fistelstemme prøver seg med at dommeren er en dust, mens vinnergjengen tar bølgen og brøler lykkelig. Jeg står helt stille og tar del i lykken deres. Jeg tenker på alt adrenalinet som må frigjøres for å få til kollektiv fryd. De som ikke skjønner den fryden, snakker sørgmodig om at noen må tape for at andre skal vinne, men å tape krever også mot. Å grine i gresset, reise seg og spille neste kamp er modigere enn å skli fra seier til seier. Gudskjelov at jeg ble fotballfrelst nok til å skjønne såpass, tenker jeg.

Og går til finalekampene med den perverse visshet om at jeg allerede før det er slutt for i år gleder meg til Norway Cup 2002.