ET ANNET SPOR: Dagbladet møtte Lou Reed i Stockholm vinteren 2000. Da ville han helst snakke om skiløpere. Foto: Tom Martinsen / Dagbladet
ET ANNET SPOR: Dagbladet møtte Lou Reed i Stockholm vinteren 2000. Da ville han helst snakke om skiløpere. Foto: Tom Martinsen / DagbladetVis mer

«I løpet av 40 år gikk Lou Reed fra nesten ingenting til nesten alt i norsk kulturliv»

Knut Schreiner om hvordan Norge - omsider - oppdaget Velvet Underground og Lou Reed.

Meninger

Den store internvitsen i musikkverdenen 2011, var Lou Reeds nye album «Lulu», der han samarbeidet med heavyrockerne Metallica. Så dårlig, at det ikke var bra dårlig engang, bare dårlig dårlig. Noen år tidligere spilte han på Norwegian Wood, en nydelig sommerkveld i Frognerparken. Konserten var fattig på hits, og rik på mannevond sceneutstråling. Det var murring både i anmeldelser og ved festivalutgangen.  

Men da nyheten om Reeds bortgang traff oss søndag kveld, var det som en demning brast, av sterke kjærlighetserklæringer der ute. Hashtagget man #loureed, kom det en hyllest i sekundet, og Facebook ble tapetsert av YouTube-klipp, personlige kommentarer og en skog av tomler.  

La oss si at året var 1983, og man hadde kanskje sett en notis i avisa. I 1973 hadde man kanskje ikke sett noe i det hele tatt.   Søndag kveld tvitret Jens Stoltenberg «You walked on the wild side. You gave us perfect days. The last song is written, but your melodies linger on. Thank you Lou Reed». Tankevekkende respons, til en mann som er kjent som en av rockens aller vanskeligste personligheter.
 
Hans gamle bandkollega og rytmegitarist Sterling Morrison sa en gang at forestillingen om Lou Reed «in love is kind of an abstract concept». Lou Reed kunne selv fortelle, i et intervju i 1972: «I can create a vibe without saying anything, just by being in the room». Ikke helt snill altså, men høyt elsket, først av få, så mange.

Det var ikke mange som digget Lou Reed i Norge i hans glansdager på 70-tallet. De som hadde kjennskap til Velvet Underground kunne man bortimot telle på én hånd.   

- Jeg gikk i parallellklassen til Stoltenberg på Katta, jeg, og han likte ikke Lou Reed da i hvert fall, sier Paul Værlien, gammel oslorocker og pionerdykker i det mørke Velvet-farvannet. Bandet hans, Babij Jar, pekes på som det første norske bandet med en tydelig inspirasjon fra Velvet Underground.  

En november-ettermiddag i 1976, etter en «demo» mot riving av Hammersborg Skole, beveger Værlien seg over til Ringstrøms Antikvariat. I billighylla fisker han opp en uidentifisert «best of» med Velvet Underground. Han likte Lou Reed fra før, og hadde hørt om Velvet. Han kjøper plata og ser lyset.

- Jeg dro på en fotballtur til London og kjøpte alle Velvet-skivene like etterpå. I årene som følger er Paul Værlien, broren hans og resten av Babij Jar kjent som noen langhårede frikere i nyveiv-miljøet som forteller alle de treffer i Oslo om New York-bandets storhet.

Det var til London man måtte dra. Velvet-skivene, flere av dem regnet blant 60-tallets beste og rockhistoriens viktigste, kom ikke ut i Norge før i nyutgivelser i 1984. Noen folk var riktignok med fra dag én, som Harald Are Lund. I 1968 var han i London og plukket opp «White Light/White Heat», førsteutgaven med det svarte coveret, som egentlig viser en tatovering på en overarm, med en uthevet dødningskalle man kunne kjenne på med fingrene. Skiva er lyden av et band som drar i samme retning — utfor stupet. Innspilt på to dager, med alle opptaksmetere i rødt, er det en elektrisk snøstorm av et album, med nifse låter om amfetamin og orgier. Lund spilte denne og alle de andre Velvet-platene i NRK Radio.  

Den Bowie-produserte soloplata «Transformer» fra 1972, med låten «Vicious», var en forholdsvis kjent plate her hjemme. Sverre Knudsen (The Aller Værste), var 17 år da skiva utkom.

- Jeg likte den, men syntes også den var fremmed og litt skummel. De to første Roxy Music-platene var viktigere for meg, selv om de var lette i forhold. Men da «Berlin» kom året etter var jeg solgt, sier han.
  
Noen fikk påvirkning over svenskegrensa. Gjennom svensk P3 kunne rockjournalisten Asbjørn Bakke fra Elverum av og til høre noe raff undergrunnsmusikk fra andre siden av Atlanteren; med bladet Poster fulgte en plakat av den blonde 1974-versjonen av Reed, med hundehalsbånd, svart neglelakk, speilpilotbriller og gnissende tenner. Ikke akkurat Justin Bieber.

- Jeg syntes han var tiltrekkende skummel. Alice Cooper og T. Rex var mye mer kjente, men de var enklere karakterer. Lou Reed var mye hemmeligere, forteller Aftenposten-journalist Bakke.  

Den norsk-amerikanske kunstneren Tom Garretson kaller dem «The Holy Trinity» — Iggy, Bowie og Lou Reed; de tre store som alle pønkere og svartkledde rockere forgudet på 70-tallet. Han var bare 11 år da han kjøpte Berlin. NATO-familien hans flyttet videre til Tyskland, der han gjennom brevveksling kom i kontakt med amerikansk undergrunnsrock. Han kom seg etter hvert til New York og «bodde tre år på Max's Kansas City» og traff Lou Reed flere ganger. Da han i 1980 flyttet tilbake til Oslo var det «kanskje femti» som hadde hørt om Velvet Underground. Han dannet han gruppa Burnt Sienna, med kvinnelig trommeslager i velvetsk ånd. Deres plate fra 1984 står igjen som et tidlig og særdeles vellykket forsøk på New York-rock i Norge.  

Det var mange som kunne like Lou Reed, og særlig Bowie. Men det var issues knyttet til seksualiteten. «Homo og sminke»-greia ble vanskelig for vanlige menn.

- På Katta var det ingen som likte Lou Reed, det gikk i Genesis og Zappa, forteller Paul Værlien.

- Det var bare freaks og gærninger som hørte på Lou Reed, sier Ulf Hussein Sufi Knudsen fra bandene Betong Hysteria og Sister Rain.
I platebaren på Hamar kunne man bare bestille platene, vente et par uker, og så vips kunne man høre på dem. «Street Hassle» fra 1978 var favoritt, og en låt herfra, «Real Good Time Together», opprinnelig en Velvet-sang, ble covret av Knudsens pønkeband Kaare og Partiet. Han forteller om ei tid med farlig motsetning mellom streitinger og frikere i Norge: «Man ble banka bare for å høre på hasjmusikk».  

For mange var Velvet Underground et navn man plukket opp i engelske musikkaviser som NME og Melody Maker, som ukentlig kom i tykke utgaver i alle landets Narvesen. Sommeren 1977 hadde for eksempel musikkavisen Sounds en serie om Velvet Underground over tre bolker, med fire-fem siders oppslag.  

Paul Værlien bodde sine første 12 år i USA og hadde engelsk som morsmål. For ham handlet fascinasjonen mye om tekstuniverset:

- Enten det var bråkelåtene eller de rolige sangene, han kunne synge om hva som helst, og det var alltid ekte, direkte og smart.

Værlien levde opp til et kjent Brian Eno-sitat og fikk lyst til å starte band når han hørte dem: Volvat Undergrunn, oppkalt etter enn nedlagt T-banestasjon mellom Frøen og Vinderen. Men det var Sex Pistols som fikk ham til å ta skrittet og starte Babij Jar — nærmest et tributeband til Velvet, som fylte Oslos punkescener med 20 minutters versjoner av «Sister Ray».  

Men Velvet var nødvendigvis ikke et band som kom til Norge med punken. For det første mente mange at Lou Reed var hippiemusikk. For det andre var det uaktuelt å se seg tilbake i tid, eller som The Clash sa det: «No Elvis, No Beatles, No Rolling Stones in 1977».  

Lou Reed spilte på Chateau Neuf i 1977 for en stor samling frikere og hasjrøykere, ifølge Værlien, som tok opp konserten på bootleg kassett.

- Oslo på 1970-tallet var et hel annet sted, unge folk i dag hadde ikke kjent seg igjen. Man hadde én tv-kanal, utestedene stengte halv tolv, og det var kanskje én konsert i uka, forteller han.

I denne settingen var Lou Reed milevis unna mainstreamen. En låt som «Satellite of Love» var lyden av urbanitet og dekadanse, i et norsk kulturklima som dyrket utkantsromantikk og antimaterialisme. Det var i miljøet rundt det anarkistiske motkulturorganet Gateavisa at New York-rocken hadde mest fotfeste. Værlien beskriver det som en «tjallkultur»:

- Man beveget seg mellom Egertorget og Slottsparken.

- Lou Reed ligger nok nærmere den mer nihilistiske og kyniske innstillingen som karakteriserer det seine 70-tallet enn en mer politisk/livsstilmessig sekstiåtterstereotypi, sier historiker Dag F. Gravem, som har forsket på ungdomsopprøret i Norge.

- En søttiåtter. Slik beskriver Thomas Seltzer ham.

- Der Dylan sang i bilder om å vente på ei dame han engang kjente på grensa til Canada, sang Reed helt prosaisk om det å vente på heroinpusheren på grensa til Harlem.  

Et band som plukket opp denne nihilismen og introduserte den i norsk rock, var gruppa Kjøtt. Seltzer beskriver Kjøtt som en «metafysisk pipeline» fra New York, Detroit, og Pere Ubus Cleveland til Oslo.

- Velvet var de første som estetiserte og romantiserte tung narko og SM, noe som lå langt unna den norske popkulturen, definert av den folkehøyskolen Michael Krohn gikk på før han startet Kjøtt. Der var det slengbukser og busserull som gjaldt, mener Seltzer.  

Etter at punkeopprøret ble kommersialisert, begynte faktisk punkgenerasjonen å se seg tilbake. Noen til rockabilly, andre til 60-tallets garasjerock, de aller fleste til Velvet Underground. I 1983 finner man den første artikkelen om Velvet Underground i Norge, i musikkavisen Puls. I 1984 ble alle Velvet-platene nyutgitt på verdensbasis gjennom PolyGram, og for første gang tilgjengelig i norske platebutikker. Samtidig lanserte Bokklubben plateserien «Historien om Rock», der Velvet Underground ble fikk en enkelt LP-side. Dette ble undertegnedes første møte med bandets musikk. I samme serien var det en egen plate under tittelen «One Hit Wonders», og det var her man fant Lou Reed og hans «Walk on the Wild Side». Det sier noe om hans marginale status på 80-tallet, sammenliknet med i dag.  

På 80-tallet var Velvet Underground bandet som puttet K-en i kultband - en obligatorisk referanse for alle som ønsket å framstå som litt coole. Ulf Knudsen startet etter hvert gruppa Sister Rain, oppkalt etter to Velvet-låter; «Hey Mr. Rain» og nådeløse «Sister Ray». De klarte å gjenskape Velvets hypnotiske to-akkordslåter og vuggende rock'n'roll-groove på mesterlig vis. I 80-tallets musikklima låt Velvet hundre prosent relevant side om side med hippe band som The Jesus and Mary Chain og Spacemen 3.  

I 1989 kom skiva «New York», og Lou Reed entret for første gang VG-lista. Selv om den var beintøff og rå, var liksom Reed litt ufarliggjort på dette tidspunktet — man fikk ikke lenger kjønnssykdommer av å høre på musikken. Den var også karakterisert av en organisk produksjon som ga uttrykket hans en personlig varme som manglet på de mindre tilgjengelige 80-tallsplatene. Samme året var bandet Cowboy Junkies en favoritt hos kritikere og publikum. Deres coverversjon av «Sweet Jane» ble en liten hit, og hørtes tidsriktig nok ut som den var framført i en roadhouse-scene i en David Lynch-film.  

I overgangen til 90-tallet sto en ny generasjon av amerikanske alternativ rock-band klare til å signere majorkontrakter og spille inn MTV-vennlige videoer. For alternativrockband som Pixies og Sonic Youth, var Velvet Underground en del av drikkevannet. Å søke i musikkhistorien ble nå en integrert del av det å orientere seg i feltet for musikkelskere. Dermed ble Velvet Underground en del av ungdomstida til Nirvana-generasjonen, selv om musikken var laget 25 år tidligere. Sverre Knudsen hevder at det kanskje er hans generasjon som har minst forhold til Velvet.

- For oss var musikken på 70-tallet hele tiden i utvikling, og jeg hørte nok mer på band som var inspirert av Velvet enn på originalen. Døtrene mine har mye mer inngående kjennskap til Velvet enn jeg har.

På 90-tallet fikk genderbending glitterrock en ny vår med band som Suede. Lou Reed passet godt inn med tidsånden i et tiår som hadde noe av den samme hedonismen man fant i 70-tallets New York. «Perfect Day» ble en hit igjen, som lydspor til den epokedefinerende filmen «Trainspotting» i 1996. Året etter eksploderte dens popularitet i form av en stjernespekket veldedighetssang, der Suedes Brett Anderson selvsagt dro den klassiske linjen «You just keep me hanging on». Da Aftenposten ba leserne kåre den beste Lou Reed-låten for noen dager siden, fikk «Perfect Day» halvparten av stemmene.

Høsten 2000 kjørte jeg bil om kvelden og hørte Harald Are Lund på radioen. Han introduserte en ny singel kalt «The Modern Age» med et nytt band kalt The Strokes. Det hørtes rett og slett ut som et Velvet Underground remikset og stylet for å passe inn i motemagasiner og mobiltelefonreklamer på TV. For tredje gang var Velvet viktigste inspirator for en ny generasjon musikere. Her hjemme kunne noe av kaoset høres i musikken til Serena-Maneesh, mens man i 120 Days så litt av den kinky glamouren som preget Velvet Underground på Warhols The Factory i 1967, med it-girl Charlotte Thorstvedt i følget, og medieuttalelser som «låten handler om en god, gammel Oslo-orgie». Selve mekka for den nye generasjonen var indie-festivalen All Tomorrow's Parties, oppkalt etter en låt fra «bananskiva» til Velvet Underground, og Warhols personlige favoritt.

Rocken har gjerne to idealer. Den skal springe ut av små, autentiske miljøer, som lyden av ekthet og harde kår, og gi oss en dyrisk energi vi kan falle i transe av. Det andre er forestillingen om at musikken skal ha en forfatter; en poet og kunstgeni hvis sjel speiles i musikken. AC/DC har bare det første. Bowie har bare det siste. De aller beste rockebandene, som Velvet Underground og Stooges, har begge deler. Og det er kanskje her muligheten ligger: Musikken er enkel å spille, men den kan også gjøre deg til kunstner. 

Den enorme responsen på Reeds bortgang søndag, må sees i sammenheng med hans innflytelse og kred i indierocken de siste 15—20 åra. I en populærkultur som stadig sterkere ble innrettet mot et hipsterideal, ble Velvet Underground prototypen på et rockeband, i større grad enn The Beatles, som kommuniserte gjennom massekanaler, ikke undergrunnen. I kraft av påvirkning og inspirasjon for dagens musikkscene, har de kommet til å bli det nye Beatles.  

Mange peker på Lou Reed som en fyr som «alltid har vært der». Hans forgreininger til politikk (Havel), kunst (Warhol), film og litteratur, har knyttet ham til elitemiljøer. Et godt eksempel på dette er Phillippe Starck, som nylig designet en Lou Reed-stol. Reed har for lengst inngått i en moderne form for kulturell kapital.

Den konsistente kvaliteten, intelligensen og ikke minst tøffheten, over en stor katalog av ofte velprodusert og svært variert musikk, har gjort ham til en stayer mange musikklyttere. Å høre på snakkesyngingen hans er som å ha han på besøk i sofaen i stua. Dette direkte, intime preget, får ikke like stor effekt på en stor scene, og kan forklare litt om hvorfor mange unge har gått skuffet hjem fra Konserthuset i 1992, eller fra Velvets gjenforeningskonsert på Roskilde i 1993.

Mange er de også, som har brent seg stygt etter å ha lekt med ilden man finner i Reeds bakgater. Tom Garretson, som selv tok på sort neglelakk og sydde om slengbukser til trange, svarte olabukser på 70-tallet, forteller om noen tragiske skjebner i rockforbindelsen Oslo-New York. Bowie har beskrevet Lou Reed som den tøffe gatepunkeren alle gutter én gang ønsker å være. Norsk-amerikaneren Garretson beskriver ham som en storebrorskikkelse, og slår over på morsmål når han skal konkludere:

- He was a bad influence, but in a very good way. I'm gonna miss him.

KNUT SCHREINER: Artikkelforfatteren er musiker, musikkskribent og masterstudent i sosiologi. Foto: Sveinung U. Ystad / Dagbladet
KNUT SCHREINER: Artikkelforfatteren er musiker, musikkskribent og masterstudent i sosiologi. Foto: Sveinung U. Ystad / Dagbladet Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook