I love Norwegian country

Globalisering, det er fali', det.

Det var en regntung søndags morgen i Central Park, New York. Sola skinte dagen før, og ville skinne dagen etter, men nå var det Norwegian Festival. Eksportrådets og konsulatets representanter smilte tappert under paraplyene, midt i stundens alvor: Direkte sending på NBCs lokal-TV, noe som over there betyr en del millioner seere. Blond og bunadskledd ungdom holdt stolt fram et fat med røyket laks til ære for kamera, mens den norske generalkonsulen tegnet og forklarte: «Here we see Norwegian youth dressed in traditional Norwegian clothes, carrying traditional Norwegian food.»

MEN NOE UNNSLAPP beskrivelsen. Ved siden av de eplesunne laksebærerne sto seks bleke og tause menn kledd for å DREPE - med sotete solbriller, tung sminke, bakoverfønt hår, kotelett-kinnskjegg, glitrende gulljakker og hvite halliksko. De liknet en delegasjon fra rockabillyklubben i Las Vegas, tjue år for seint ute for å sjekke opp Bianca Jagger på Studio 54. I denne sammenhengen kunne de like gjerne vært fra Mars.

NBCs intervjuer fikk klar beskjed på øret fra sin producer: «You got to talk to the guys with the crazy sun-glasses!» Hun rettet mikrofonen mot frontmannen, som la ansiktet i alvorlige folder, og erklærte med innøvd sinnsro: «We are the Penthouse Playboys. We're here to give the American women what they lost when Elvis died.» Intervjueren så litt forbløffet ut. «Eh... such as...?» «You know,» fortsatte solbrillemannen og smilte skjevt: «Glamour, sex appeal, tenderness, and - of course - humbleness, as well.»

Så entret gjengen parkens faste utescene, og framførte Elvis på norsk, Elvis på engelsk, et par engelske synth-poplåter fra åttitallet, et par lokale diskolåter fra syttitallet, «Samiid Ædnan» i soulversjon, «Lyckliga gatan» i boogierytme, og - som en meteorologisk kommentar - Kirsti Sparboes «En sommer er over», i lett funky bearbeidelse. Tilfeldig forbipasserende ble stående og måpe. De ville aldri skjønt hva som foregikk hadde det ikke vært for backdropen på scenen: et digert norsk flagg hengende med langsiden loddrett, et syn vi ikke husker å ha sett siden fedrelandet var okkupert av tyskerne.

LA DETTE STÅ SOM ET bilde på den kulturelle uorden som nå hersker i den globale landsbyen. Noen hadde først foreslått Bjøro Håland som underholdning. Men hvordan ville «I love Norwegian country» ha klinget ut over Manhattan? En melodi spilt i en stilart oppstått i de rurale sørstater, sunget på tilnærmet perfekt amerikansk, av en norsk sørlending som eier tretti Stetson-hatter og aldri ville tatt i en mikrofon om ikke Jim Reeves hadde vært norsk popstjerne på sekstitallet!

Slik kan vi fortsette: Laksebærerne var nordmenn, men poserte i klær de aldri går med til daglig. Like etter var det et norsk «moteshow» som viste forskjellige former for uformelig strikketøy vi knapt nok ser i fjellheimen. Hadde vi derimot tatt en taxitur til Bronx, kunne vi sett svarte hipphoppere vagge rundt i supertrendy Helly-Hansen vindjakker. Og hva med laksen? Mye av den beste norske fisken går til utlandet, der de vet å tilberede den. Vi verdsetter våre egne råvarer først når vi importerer andres «eksotiske» matkultur, som sushi og bacalao. Vi tror vi er store potetspisere, men spiser minst poteter i hele Europa. Vi kaller lutefisken vår nasjonalrett, men den er like populær i Sverige. Og vår faktiske nasjonalrett har ikke engang norsk navn: Pizza Grandiosa .

Hva skal vi da gjøre for å fortelle verden - og oss selv - hvem vi er som nasjon? Vifte med troll, vikinger og annen norsk «etnokitsch», eller presentere nordmannen som han er: et ganske alminnelig moderne, vestlig menneske?

FOR EN SKREKKELIG TANKE! Vi nordmenn vil være noe for oss selv , og vi vil være best - spesielt i moralske øvelser som fredsmekling, likestilling eller miljøvern. Denne blandingen av underlegenhet og overlegenhet er typisk for små nasjoner som føler seg sårbare overfor stormakters påvirkning. For 68-erne het trusselen amerikanisering . Nå heter den globalisering . Kommunikasjonsteknologien har avskaffet avstander i tid og rom, og ført til ytterligere amerikansk konsentrasjon og standardisering av kulturtilbudet. Time Warner og Disney styrer våre drømmer og fantasier, CNN styrer vårt bilde av verdensbegivenhetene, Microsoft styrer våre operasjoner ved datamaskinen, osv. Pessimistene ser for seg en massiv ensretting og strømlinjeforming som visker ut lokale og nasjonale særtrekk, og gjør mindre språksamfunn til truede dyrearter.

Amerikas kulturindustrielle dominans får selv tyskere til å skjelve i sine lederhosen , og franskmennene iverk-setter nye tiltak for å verne om sitt hellige morsmål. Salman Rushdie deltok nylig på en britisk litteraturfestival, der forsamlingen ble bedt om å tilslutte seg følgende erklæring: «Det er enhver europeers plikt å motsette seg amerikansk kultur.» Rushdie undret seg: «Er kulturer virkelig atskilte, rene størrelser som lar seg innkretse og forsvare? Er ikke blanding, fortynning, urenhet og pytt-i-panne en vesentlig del av ideen om det moderne, og har det ikke vært slik gjennom mesteparten av dette turbulente århundret?»

Jo visst, men nordmenn insisterer på å være like og unike til Dovre faller. Vi nekter å ta inn over oss at norske tenkemåter, levesett og livssyn viser store variasjoner mellom generasjonene, mellom regionene, mellom samfunnslagene, mellom religiøse og etniske grupper, mellom en stadig større vifte av subkulturer bygd på alt fra musikksmak til seksuell legning. Og for visse ungdomskulturer i Oslos øst er avstand til Harlem kortere enn til Holmenkollåsen.

HVILKE AV DISSE norske identitetene skal vi beskytte? Og mot hva slags fremmed påvirkning? Alt som er kommers og på engelsk? Denne motsetningen mellom det gode og det onde karikerer både norsk og global kultur. Selv om all verdens folk konsumerer de samme spillefilmene, såpeseriene og poplåtene, har de ulik mening på ulike steder, og klinger sammen med hjemlige kulturuttrykk. I kulturmøtene oppstår de rareste former for søt musikk. Ingen Elvis-imitatorer er like. Det finnes Elviser med turban og konger av wok & roll. En finsk professor har gitt ut to plater der han synger Elvis-sanger på latin . Verdenskulturens nye veier er uransakelige.

Nittitallets mest solgte norske mannlige artist var ikke kopisten Bjøro Håland, men fusjonisten Sputnik som paret hillbillymusikk med svensk dansebandtradisjon og norske skillingsviser. Slike former for glokalisering er enda vanligere i undergrunnsmiljøer, der kreative sjeler setter sin ære i å gjøre sin «egen greie» av den internasjonale livsstilen. Norske hipphoppere rapper i dag på nord norsk. Utviklingen av Internett vil forsterke hybridiseringen og kreoliseringen. Allerede sitter musikere på hver sin side av kloden og jammer sammen. Framtida tilhører de som kan bidra med egne og originale kulturytringer på de små og store verdensscener. Det beste svaret på den påståtte kulturtrusselen utenfra blir følgelig å snu rundt på et gammel miljøslagord: Vi må tenke lokalt - og handle globalt!