MER HEMINGWAY: «Den moderne maskulinismens far, kanskje mer enn noen andre, er Hemingway. Forfatteren Ernest Hemingway skrev om krig, om storviltjakt, om tyrefekting, om boksing. Han var en mann. En mannsrolle i endring trenger positive forbilder. Derfor trenger vi mer Hemingway og mindre Knausgård», skriver Mímir Kristjánsson. Bildet er av Hemingway på Cuba på slutten av 40-tallet. Foto: NTB-Scanpix/AP Photo/John F. Kennedy Library and Museum, HO
MER HEMINGWAY: «Den moderne maskulinismens far, kanskje mer enn noen andre, er Hemingway. Forfatteren Ernest Hemingway skrev om krig, om storviltjakt, om tyrefekting, om boksing. Han var en mann. En mannsrolle i endring trenger positive forbilder. Derfor trenger vi mer Hemingway og mindre Knausgård», skriver Mímir Kristjánsson. Bildet er av Hemingway på Cuba på slutten av 40-tallet. Foto: NTB-Scanpix/AP Photo/John F. Kennedy Library and Museum, HOVis mer

I love you, man

En mannsrolle i endring trenger positive forbilder, ikke sutrete småbarnsfedre.

Debattinnlegg

Mannen er i krise. Setningen jeg nettopp skrev er i krise, for det er en av vår tids mest utslitte klisjeer. Mads Larsen har fortalt oss hvordan menn mislykkes på kjønnsmarkedet i nylig filmatiserte «Pornopung». Harald Eia og Thomas Giertsen skal sette opp Karl Ove Knausgårds «Min Kamp» på Nationaltheatret for å si noe om det jævlige livet som småbarnsfar. Staten punger ut millioner til stiftelsen Reform, som driver en egen mannstelefon for deg som vil «snakke om noe annet enn øl». I Klassekampen forrige uke skrev Ragnar Næss om menn som ikke får sex, som om retten til samleie var en menneskerett som var truet i vårt samfunn. Kjetil Østli og et knippe andre svært talentfulle journalister lager nettmagasinet Harvest. I navnet et magasin om mennesket og naturen, i gagnet like ofte et magasin om hvordan kvinner og barn hindrer Østli og de andre i å leve det livet de ønsker. Østlis siste fikk tittelen «Jeg. Er. Testosteron». Til å være marginalisert har mannen påfallende høylytte forsvarere.

Det er ikke riktig at mannen er i krise. Å være norsk mann er som å vinne i lotto to ganger etter hverandre. Men mannen er i endring, og det er vanskelig. Relativt sett har ingen i vårt samfunn tapt så mye standing de siste fire tiåra som den hvite mannen. Menn har fått mindre makt over kvinner. De gamle mannsyrkene råtner på rot. Menn er utdanningstapere i et samfunn som tvinger oss til å ta stadig mer utdanning. Menn må ta stadig mer ansvar for barn. Mange menn føler de blir tvunget til å være myke, og det er ikke alle som liker det. Kort sagt er det ikke vanskelig å forstå lengselen etter å være «ekte» mann. Jeg kjenner på det selv når jeg ser hendene til faren min, hender som er herdet gjennom et langt liv av fysisk arbeid, hender som har frosset fast på fiskebåter i Nordsjøen, hender som har gått varme når de har plantet seg i ansiktene til menn som ikke har forstått at man ikke kan klå på akkurat pappas damer. Hva har den urbane mannen født i 1986 å stille opp med mot det?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er i og for seg positivt at menn endelig har lært seg å skrive om både følelser og problemer. Men jeg savner en positiv maskulinisme. Der Larsen, Østli og Knausgård lengter bort fra kvinnen, familien og vaginalstaten lengter jeg først og fremst til noe, til det maskuline fellesskapet. Den moderne maskulinismens far, kanskje mer enn noen andre, er Hemingway. Forfatteren Ernest Hemingway skrev om krig, om storviltjakt, om tyrefekting, om boksing. Han var en mann. Kanskje også den eneste mannen i verdenshistorien som har klart å drikke drinker uten å bli beskyldt for å være homo. Men Hemingway er aldri kvinnehater. Sjelden i Hemingways bøker er kvinnen skurken. Hemingways tøffe menn lengter etter kjærligheten, nærheten, barna, familien. Hemingways machismo er positiv, ikke sutrete, klagete, ynkelig slik Larssen, Knausgård, Østli og resten noen ganger framstår.

Til deres forsvar skal det sies at menn på Hemingways tid slapp å ta vare på barn. Selv har jeg heller ikke barn. Jeg må derfor tar høyde for at noen år som småbarnsfar kan få meg til å skifte oppfatning. Men jeg tror ikke det. For meg er det påfallende at den moderne maskulinisten ikke definerer mannen som subjekt, men som objekt av vaginalstaten. I Østlis tekst «Jeg. Er. Testosteron» blir mannen nærmest til 1800-tallets karikatur av kvinnen, et hysterisk produkt av sine egne hormoner, en totalt irrasjonell skapning som i sin avmakt ender opp med å sparke til en bil. Som mann synes jeg det er fornærmende. Jeg er ikke testosteron. Jeg er et individ, og jeg er en mann. Jeg bestemmer over meg selv hundre ganger mer enn kjønnshormonene mine gjør.

Ingenting er mer umusikalsk enn en sterk parts forsøk på å bli den svake. Milliardærer som lider av smågalskap, menn som agerer det svake kjønn. Mekanismen er enkel. For den dominerende er følelsen av overlegenhet så sterk at selv likestilling med den dominerte oppleves som et overgrep. Men dette er bare fantomsmerter.

Over lang tid har det vært en utfordring for feminismen at noen marginale grupper har satt kvinnen opp mot mannen også når det ikke behøves. Kvinnegruppa Ottar praktiserer det de kaller «brøytebilfeminisme», en form for feminisme der man søker konflikt med det andre kjønn kontinuerlig. Maskulinistene gjør det samme. Knausgård, Larsen og Østli er mannens svar på Ottar. Deres visjon framstår ikke som et samfunn der menn og kvinner lever side om side og respekterer hverandre, men et samfunn der kvinner og barn ikke finnes, der urmannen kan stå naken alene i naturen og brøle. For meg framstår ikke et slikt samfunn særlig forlokkende. Det er som Danmarks utenriksminister Villy Søvndal en gang sa til meg: «Det er fanden så vanskelig å leve med kvinner. Men det er helt umulig å leve uten».

Min oppfordring er derfor denne: Karl Ove Knausgård, Kjetil Østli, Mads Larsen - neste gang dere lengter etter å være menn, kom hjem til meg framfor å klage i avisene. Slå på tråden, skaff dere barnevakt, så bestiller vi pizza, finner oss en fotballkamp og kjøper noe god øl på polet og snakker om soneforsvar, og om Miley Cyrus er fin eller ikke og om vennskap mellom menn kanskje er enda nærere enn det er mellom kvinner, siden menn tross alt aldri blir uvenner på ekte. Og så dyrker vi alt det fine ved å være mann, framfor å gå i skyttergraven og klage over alt det dumme kvinner finner på.

Jeg vil nemlig også være maskulinist. Jeg gidder bare ikke være så sutrete. De mennene jeg beundrer er rause nok til gi kvinner plass. De er trygge nok på sin egen manndom til å trille barnevogn. De er menn nok til å se i øynene at når noen ikke vil ligge med deg, er det kanskje bare din egen feil, og ikke vaginalstatens. Det er selvfølgelig ikke bare enkelt å være mann. Men så er det ikke bare enkelt å være menneske heller. En mannsrolle i endring trenger positive forbilder. Derfor trenger vi mer Hemingway og mindre Knausgård.