I ly av verdier

Statssekretær i Utenriksdepartementet, Janne Haaland Matlary, retter i Dagbladet onsdag 14. juli kritikk mot en artikkel skrevet av avisas journalist Carsten Thomassen den 4.7., og argumenterer for at norsk utenrikspolitikk styres av (etiske) verdier og ikke først og fremst av interesser. Thomassen kan helt sikkert tale for seg selv, men jeg finner det på sin plass å forsøke å forstå hva slags utenrikspolitiske mål og virkemidler statssekretæren her serverer oss.

«Det er alltid fristende å redusere alt til interesser. Som en refleks kommer utsagnet om at alt er uttrykk for interesser: Demokratibygging i Sentral-Asia, menneskerettighetsdialog med Kina, rettsstatshjelp på Balkan. Men hva gagner dette egentlig Norge? Hva er norske interesser i dette?» spør Haaland Matlary. En type svar på spørsmålet kommer hun tilbake til på slutten av kronikken når hun skriver: «Kapitalen krever demokrati for stabilitetens skyld; vi ønsker demokrati fordi vi mener det er den beste styreform.»

Nå skulle Norge i høyeste grad være et kapitalistisk land, og dermed er det vel ifølge statssekretæren også i Norges interesse å verne om status quo. Kunne man tro. Men enda mer enn stabilitet krever nok kapitalen og markedet forutsigelighet. Uten et minstemål av forutsigelighet blir det enormt vanskelig å planlegge og foreta disposisjoner med framtidsrettede konsekvenser. Som for eksempel å foreta større investeringer. Som å snekre sammen et budsjett. Som å delta i en angrepskrig.

Krigen mot Serbia kan umulig forbindes med noe som helst fornuftig forutsigelighetshensyn. Konsekvensene var og er uforutsigelige. Det samme gjelder hele NATOs «out of area»-strategi. Å diskutere hvorvidt det er «verdier» eller «interesser» som ligger bak omleggingen av NATO fra å være en forsvarsallianse til å utgjøre et offensivt militært samarbeid, blir sært når all fornuft tilsier at dette må føre til økt uforutsigelighet og større destabilitet.

Bruk av militær makt fører som oftest til langvarig ustabilitet og uforutsigelighet. Dette gjelder rett nok ikke alltid. I hvert fall tilsynelatende ikke alltid. Utgangen av den 2. verdenskrig førte i Europa til en lang periode med gjenoppbygging og relativ forutsigelig gjenopprettelse av sivilsamfunnet og de politiske institusjonene - i hvert fall i Vest-Europa. Men i verdenskrigens kjølvann skjedde også avkoloniseringsprossesser og en høyst uforutsigelig utvikling på flere andre kontinenter.

Den stabiliteten som NATOs grunnleggere kan smykke seg med, henger dessuten ikke sammen med militær maktbruk, men ved det motsatte, nemlig den såkalte terrorbalansen, som hvilte på prinsippet om å avstå fra å bruke masseødeleggelsesvåpnene. Terrorbalansen kan godt kalles sinnssyk - ettersom den bygde på et prinsipp om gjensidig utryddelse - men den fungerte for Nord-Amerika og Europas egen del. I Korea, i Kongo, i Vietnam og Kambodsja fungerte den som kjent ikke. Tvert imot var det langt på vei slik at Europa og USA valgte å utkjempe sine kriger på andres territorium. Også under for eksempel krigene i Sørøst-Asia ble det talt store ord om verdier. Ikke minst ble demokrati-begrepet også den gang tilsmusset på det mest motbydelige.

Med den såkalte Kosovo-krigen har vi hentet bruken av krigsmidler hjem til oss selv igjen. Samtidig har vi gitt FNs prinsipper for mellomstatlige forbindelser - den såkalte Folkeretten - noe som kan vise seg å bli et banesår. Og på mindre enn et tiår tok USA initiativet til to massive krigshandlinger begått av såkalt vestlige allianser ut fra to helt diametralt motsatte begrunnelser. Krigen mot Irak ble ført under påskudd av å beskytte prinsippet om nasjonal suverenitet, og i total forakt for den mest grunnleggende menneskeretten - retten til liv. Krigen mot Serbia ble ført under påskudd av å beskytte menneskerettigheter og i total forakt for suverenitetsprinsippet. Verst er det kanskje at den siste krigen nesten utelukkende krevde sivile liv. Vi har støttet begge kriger.

Det kan være grunn til å frykte at hele verdiskravlet får som konsekvens at vi overser den truende risikoen for farlig uforutsigelighet og ustabilitet som er forbundet med den aktuelle vestlige militære aktivismen. Under terrorbalansen tidlig på 60-tallet advarte forfatteren Finn Carling oss mot å lulle oss inn i ubevissthet om atomkrigens farer, og sammenliknet oss med en mor som balanserte på kanten av et stup med et spedbarn i hendene. Hvorfor ikke fjerne seg fra kanten, tillot han seg å spørre. Når det gjelder vår aktuelle usikkerhetspolitikk er det kanskje enda mer relevant å stille et slikt spørsmål.

Hvis vi velger å tro på snakket om at vi forsvarer edle verdier mens vi i realiteten tramper velprøvde, fredsbevarende, mellomstatlige regler under foten, risikerer vi virkelig å utvikle en skremmende ubevissthet om hvilke stup som ligger foran oss. Å tale om verdier kan ganske enkelt virke tilslørende, og derfor føre helt galt av sted. Hvor og hvem er det vi skal bombe neste gang?

Haaland Matlary skriver at menneskerettigheter, demokrati og rettsstat er «det sentrale verdigrunnlaget man finner i det internasjonale samfunn», uten at hun samtidig problematiserer det faktum at vi praktiserer for eksempel kosovoalbanske, palestinske og kurdiske menneskerettigheter, demokrati- og rettsstatsbygging på høyst forskjellig måte. Dette er svært beklagelig. Palestinerne har i femti år med den største rett i verden klaget over dobbeltmoralen vår, hykleriet vårt og fordommene våre. Kurderne har hatt grunn til å klage minst siden Krim-krigen. Man kan lage innvendinger mot en slik sammenlikning og påpeke at palestinere og kurdere ikke er europeere, men det umuliggjør naturligvis statssekretærens indirekte påstand om at det finnes universelle (etiske) verdier.

Viktigere er det allikevel å møte slike innvendinger med å slå fast at kurderne og palestinerne så sannelig befant og befinner seg innenfor et europeisk interesseområde, hvor det var vesteuropeiske makter - våre egne allierte - som streket opp landegrensene. Verst er det kanskje at det går an å ty til hardere ord enn hykleri, fordommer og dobbeltmoral for å beskrive Vest-Europas ansvar for palestinske og kurdiske skjebner. Det går an å bli en smule grov og skrive om en institusjonalisert rasistisk utenrikspolitikk.

At det finnes lettfattelige forklaringer på hykleriet er en annen sak. Ettersom vi har behov for å utvikle og holde fast ved egen identitet både som personer og folk og nasjon trenger vi også identifikasjonen med de andre. Et meget urovekkende trekk ved angrepene på Serbia er den automatiske europeiske fordrivelsen av serberne over i «de andre»-båsen. Denne forvisningen er forhåpentlig ikke rasistisk preget, men det er fattig trøst, for i utenriks- og sikkerhetspolitisk sammenheng innebærer «de andre»-stemplet mot enhver tidligere venn, alliert eller alliansefri nabo, at murene rundt fortet vårt blir trangere. Å bombe er det motsatte av å bygge allianser. Bruken av overmakt avler som regel bare maktesløs terrormotstand og avskjærer enhver dialog.

Ting er som kjent gjerne ikke det de utgir seg for å være. Vi lokket palestinerne til Borregaard for å frata dem muligheten i all overskuelig framtid til å oppnå en egen stat innenfor realistiske grenser. Det kalte vi fredsprosess. Vi deltok i teppebombing i Irak. Det kalte vi forsvar av suverenitetsprinsippet, og i dette tilfellet dekker språkbruken en lille smule, siden vi i samme åndedrag svek kurderne. Vi bombet i Serbia, Montenegro og Kosova, og kaller det forsvar av menneskerettighetene.

Sett i et slikt lys blir det nærmest underlig å høre at alt dette handler om verdier. Det handler i hvert fall også om undertrykkelse, om å tvinge andre i avmakt, om blodig bruk av krigsmidler. I hvis interesse? Det kan i denne sammenhengen være likegyldig.