I RAMPELYSET: President Barack Obama i nærkamp med pressekorpset i Det hvite hus. Kampen for tilværelsen i Washington DC hardner til. Foto: AP / NTB Scanpix
I RAMPELYSET: President Barack Obama i nærkamp med pressekorpset i Det hvite hus. Kampen for tilværelsen i Washington DC hardner til. Foto: AP / NTB ScanpixVis mer

I maktens smørøye

Denne byen er ikke stor nok for oss begge. Utsagnet er et amerikansk popkulturelt dogme.

Kommentar

Nå har begrepet «this town» fått et konkurrerende innhold i USA. «This town» - denne byen - er blitt ensbetydende med hovedstaden Washington. Egentlig er vel «this town» enda mindre, avgrenset til den lille landsbyen midt i Washington DC som strekker seg fra Det hvite hus til Capitol Hill der Kongressen holder til.

«This Town» er også tittelen på boka om det politiske miljøet i denne flekken på jorda som ofte identifiserer seg selv som verdens viktigste og mektigste. Forfatteren er en ekte insider; Mark Leibovich har i årevis vært Washington-korrespondent for The New York Times. Han ble belønnet med en pressepris for en magasinartikkel om nettstedet Politico og den nye mediekulturen i DC. Boka «This Town» er en utdyping av fenomenet og har en undertittel som anslår tonen: «Two Parties and a Funeral - Plus Plenty of Valet Parking - in America's Gilded Capital».

De ikke helt vennligsinnede rapportene fra USAs politiske elite innledes med Tim Russerts begravelse i 2008. Tim Russert var mangeårig vert for det ukentlige TV-programmet «Meet the Press», og som sådan en alle måtte holde seg inne med. Begravelsen er en sosial begivenhet, bare for spesielt inviterte, og det er ganske mange ettersom den avholdes i selveste Kennedy-senteret i DC. Her er man for å se og bli sett.

Inn skrider Bill og Hill (Clinton), stivt og med en aura av fiendtlighet. Ingen av dem har helt mestret lingoen i «this town», og fruen har nettopp erkjent nederlaget i racet om å bli Demokratenes presidentkandidat. Her hilser alle med blikket over skuldra på den man tar i hånden, i tilfelle noen mer interessante skulle befinne seg i nærheten. Kanskje de nye «it-gutta»? Som er valgkampteamet til kandidat Barack Obama.

De fleste politiske hovedsteder, og i særdeleshet Washington, kjennetegnes ved at folk bare bor der for kortere perioder. Når en ny administrasjon overtar, skiftes hele mannskapet og folk flytter hjem til Arkansas eller Texas. Men slik er det ikke lenger. Nå blir folk ved åstedet. Det er der pengene er, i den hurtigvoksende industrien av nye medier, rådgivere, lobbyister, betalte synsere på alle plattformer, tenketanker og liknende andrelinje-virksomheter. Der bytter pressetalspersoner kongressrepresentanter like udramatisk som andre bytter TV-kanal.

Selv forhenværende politikere reiser ikke hjem til kjernevelgerne. Etter at Obama-administrasjonen påla strenge restriksjoner på lobbyvirksomhet, forsvant lobbyistene. De ble gjenfødt som «seniorrådgivere» og konsulenter av ymse slag. Den demokratiske senatoren Richard Gephardt, som gikk av i 2005, hadde et solid renommé som fagforeningsvenn. Han trakk seg tilbake som «seniorkonsulent», og startet sitt eget selskap som bedrev aktiv anti-fagforeningskampanje. I Kongressen hadde han støttet en resolusjon som fordømte folkemordet på armenerne i 1915, for siden å gå imot samme resolusjon som lobbyist. Oppdragsgiver var den tyrkiske regjeringen og honoraret var 70000 dollar i måneden. Slik går dagene i «this town».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook