GURU: Trygve Seim ledet sitt store ensemble i en meditativ konsert under Oslo Jazzfestival i går kveld. Her fra v. Torben Snekkestad, Seim, Per Oddvar Johansen og Frode Haltli. FOTO: HILDE MESICS KLEVEN/DAGBLADET
GURU: Trygve Seim ledet sitt store ensemble i en meditativ konsert under Oslo Jazzfestival i går kveld. Her fra v. Torben Snekkestad, Seim, Per Oddvar Johansen og Frode Haltli. FOTO: HILDE MESICS KLEVEN/DAGBLADETVis mer

I meditativeste laget

Trygve Seim Ensemble lefler ikke med publikum med sitt søkende uttrykk.

Ravi Shankar (91) kommer som kjent til Oslo i høst, og helt fra første tone/drone kunne Oslo Jazzfestivals konsert med Trygve Seim Ensemble virke som en oppkjøring til møtet med den store strengeseiler på de uendeligflytende tonefloder.

Hymne
Saksofonist/komponist Seim, som i verken hår- eller klesstil legger skjul på hvilket verdenshjørne som inspirerer ham, viet første del av konserten til musikk fra 2004-albumet «Sangam», inkludert «hitlåta» «Beginning an Ending».

Den hymne- og lovsangaktige melodien skulle vise seg å bli konsertens mest jublende avvik fra en overveiende meditativ grunnstemning.

En harmonisk endring fra raga i retning hardingfele inntraff i to satser fra Vossa Jazz-verket «Reiser» (2006), og triovariasjonen over noe som gjerne kan være en vuggesang, lekent utført av Torben Snekkestad (barytonsaksofon), Lars Andreas Haug (tuba) og Per Oddvar Johansen (trommer), virket også mer kortreist enn det øvrige repertoaret.

Problematisk
Nå er ikke musikkens hjemstavn nødvendigvis noe viktig poeng, ei heller hvorvidt den låter mer «samtid» enn «jazz» etc.

Derimot oppfatter jeg det som en smule problematisk at komponisten Seim ikke ser sitt snitt til å la sine mange fenomenale ensemblemusikere — Arve Henriksen, Øyvind Brække, Håvard Lund, Embrik Snerte, Frode Haltli og Svante Henryson i tillegg til de allerede nevnte — slippe mer til som solister, og dermed tilføre musikken først og fremst dynamisk og temperaturmessig krydder.

Jo, jeg tror jeg begriper helhetstanken, altet-lengselen og kollektividealet i Seims prosjekt. Men jeg må medgi at der og da, på en vond plaststol, gikk tida innmellom svært, svært sakte, og at min lengsel tidvis kom til å rette seg sterkere i retning reggae enn raga under denne ikke så lite krevende konserten i ekkoet av uendeligheten.