I min tid

Ordet «samtid» sier ikke mye, i beste fall er det irrelevant, i verste fall er det upålitelig, tilogmed løgnaktig og dermed et godt verktøy hvis man ønsker å befeste en eller annen uredelig myte.

Det jeg mener å si er at «samtid» er det begrepet man best er tjent med når man ønsker å gi et hvilket som helst selvisk innfall mulighet til å vokse seg til noe stort og fornemt rett for synet på massene, folket, parnasset, til og med på selve tida. En forfatter kan verken tillate seg å være likegyldig, maktløs eller objektiv. Hvis jeg skal formulere en påstand i forlengelse med dette, må den arte seg slik: «En forfatter kan ikke tilhøre noen samtid. Samtida er forfatterens mest opplagte blindsone.» En forfatter er alltid hengitt, overgitt til strømmen av tid: I går lovet marskalk Michel Ney at han skulle stanse Napoleons framrykning mot Paris, i morgen vender jeg tilbake fra verdensrommet, i dag skal jeg lese Pär Lagerkvists Onda Sagor (1924) for å komme nærmere mitt eget liv. «Det är ingenting annat än det förestående avskedet som återigen gör världen mirakulös.» skreiv den svenske poeten Johannes Edfelt i boka Spelrum (1990).Min påstand er altså at om jeg skulle si noe om «min samtid» eller om et fenomen i den samme tida, eller mer presist: Hvis jeg helt kort skulle redegjøre for noe som opptar meg her og nå i 1998, da kan det arte seg f.eks. (og høyst adekvat) sånn: En gang, i en samtale, uttalte den sveitsiske skulptøren Alberto Giacometti at hvis han noen gang kom til å befinne seg i et brennende hus og måtte velge mellom et maleri av Rembrandt og en katt, da ville han ha redda katta. Det var han ikke i tvil om; selv om det var en fremmed katt som han måtte slippe løs rett etterpå.Med denne holdninga i ryggmargen utforska Giacometti objektets (skulpturens) mulighet til å utsi tilstand, liv. Hos Giacometti lukker rommet seg rundt objektet og objektets visuelle persepsjon oppnår en slags nådeløs presisjon. Etter å ha jobba i ti år eksklusivt med innbilninga og fantasien som kilde, mer og mer misfornøyd med resultatet, vendte Giacometti seg mot figurasjonen. De «eroderte» og «arrete» bronsefigurene hans gjør inntrykk kanskje først og fremst fordi de representerer gjenkjennelige omstendigheter ved sine paradoksale passiv/aktive uttrykk: Vi pustes, vi er.